En personlig fotohistorie – for oss

Jeg liker øyeblikkelig den nøkterne tilnærmingen som ligger i tittelen til den store kolossen av en bok Forlaget Press har laget i samarbeid med Preus museum. En fotohistorie. Prosjektet er heldigvis ikke å formidle fotohistorien. Det er gjort før. Til gangs. Denne boken er en spisset tilnærming til fotohistorien, nemlig sett i lys av Preus museums samling og fagfolkene tilknyttet institusjonen.

«Denne boken er en hyllest til fotografiet. Det er en historie om en samler, en samling og et museum.» skriver direktør for det hun selv beskriver som «Norges flotteste og mest kunnskapsrike fotomuseum», Ingrid Nilsson. Og boken er en hyllest til den delen av fotohistorien som er representert ved museet i Horten, et absolutt interessant tverrsnitt.

Boken er delt inn i ni deler, hvorav hver del inneholder ulike tekster skrevet av et knippe innsiktsfulle og selvsagte stemmer hva gjelder formidling av fotohistorie i Norge. Disse belyser ulike fotohistoriske tematikker i lys av Preus museums samling: 1) Det førfotografiske 2) Fotografiets pionertid 3) Nye arenaer og nye markeder 4) Med kameraet på oppdagelsesferd 5) Makt og demokrati 6) Fotografi i kunsten 7) Undereksponert 8) Fra album til Instagram 9) Essays.

Bokens innledende tekst forteller historien til Leif Preus (1928-2013) og Preus museum, skrevet av seniorkurator Hanne Holm-Johnsen. Hun ser museet og samlingens utvikling i lys av norsk fotohistorie og internasjonale høydepunkter. Deretter begynner bokens første tematiske del hvor hver tekst følges av et utvalg bilder fra samlingen som illustrerer den innledende teksten. Dette oppsettet fungerer godt. Fotohistoriske bøker har en tendens til å – paradoksalt nok – ikke være særlig visuelle, men heller teksttunge. Boken benytter seg av det enorme billedmaterialet til Preus museum på en forbilledlig måte. Vi blir kjent med alt fra 1700-tallets titteskap og ulike versjoner av laterna magica, camera obscura og andre optiske hjelpemiddel, til arbeider av fotografiens pionerer som William Henry Fox Talbot, David Octavius Hill og Robert Adamson, et blikk på den fotografiske teknikken daguerreotypi og klassiske historiske utgivelser om fotografiet som Fox Talbots The Pencil of Nature fra 1844.

Her er det mange godbiter – i form av problemstillinger som det fotografiske portrettet og dokumentarfotografi, samt klassikere i fotohistorien – som visuelt sett blir presentert på en vakker og oversiktig måte, og samtidig fremstilt tekstlig gjennomarbeidet og kunnskapsrikt.

Fotohistorien fra 1839 til i dag er et enormt tema med uendelig mange vinklinger som det er umulig å dekke i sin helhet. Temaene som belyses i boken er på langt nær nye i forhold til forskningen på fotografi i dag, men det fungerer likevel bra med den underliggende personlige innfallsvinklingen som ligger til grunn for Preus museums samling.

Vi vet at alt startet med én mann – og «Samleren» er et interessant tema i seg selv. Hvorfor samler man på noe, det være seg steiner fra toppturer, førsteutgaver av litterære klassikere – eller fotografier og kameraer? Man samler ikke nødvendigvis for å plassere penger. Samleren må ha en form for lidenskap i seg. Men Leif Preus samlet ikke for seg selv. «Dette er ikke samlet for å samle i lader, det er kort og godt for å gi oss som arbeider med fotografi anledning til å studere fotografiet fra kildene!» sa Preus ved åpningen av sitt private Preus Fotomuseum i 1976. Han samlet for oss, og boken følger opp dette unike formidlingsfokuset som ligger til grunn for Preus' fantastiske og engasjerte arbeid for fotografiet. En fotohistorie. Fra synsmaskiner til Instagram. Preus museums samling er en bok for oss som på en eller annen måte har en lidenskap for fotografiet. Og det er mange av oss.