Thomas Hoepker

Hvordan startet du din karriere som fotograf?

- Da jeg var 18 år gammel fikk jeg et gammelt kamera av bestefaren min. Jeg bodde i Hamburg og gikk rundt i etterkrigstidens Tyskland og fotograferte livet og ruinene rundt meg. For meg var dette en veldig fin hobby. Etter hvert begynte jeg å tjene littegranne penger på fotograferingen, og jeg oppdaget også en butikk som solgte ”skikkelige” kameraer.

- Når noen år hadde gått, fikk jeg beskjed av faren min om at jeg burde få meg en skikkelig utdannelse. Jeg begynte å studere kunsthistorie og arkeologi, men fotograferingen holdt jeg på med hele tiden. For eksempel da jeg gikk på museer, var jeg mer interessert i å fotografere menneskene enn å se på selve kunsten.

Det tok ikke lange tiden før du fikk jobb for aviser og magasiner?

- Det stemmer. Selv om jeg ikke var profesjonell fotograf, men hadde lært alt av meg selv og manualene til kameraene, fikk jeg jobb i et tysk magasin, og deretter i Kristall. De sendte meg ut på en rekke oppdrag rundt omkring i verden som fotojournalist.

- Kristal hadde et stort budsjett og en dag, i 1963 tror jeg det var, ble en kollega og jeg bedt om å reise til USA for å fotografere. Vi hadde nesten helt frie tøyler. Vi ordnet oss en bil og brukte tre måneder på å reise fra kyst til kyst. I dag er det nesten ingen som kan gjøre noe slikt. Det er ikke penger til det. På den tiden var det derimot viktig å vise tyskere hvordan det sto til andre steder i verden.

Var du på den tiden kjent med Robert Frank’s bok og prosjekt ’The Americans’?

- Bare noen få dager før vi reiste til USA, kom jeg over den boken. Boken ble med meg på reisen. Den inspirerte meg og jeg lærte masse av den. Det som var mest fasinerende var hvordan en meget intellektuell mann løste oppdraget sitt og tilnærmet seg mennesker med et kamera.

Hva inspirerer deg som fotograf?

- Først og fremst er det gleden av å kunne reise til forskjellige land og å møte mennesker. Samtidig gir det meg en mulighet til å uttrykke min mening om noe. Dessverre, som jeg allerede har nevnt, er det ikke de samme mulighetene i dag for å reise rundt på den måten jeg en gang gjorde. Det er ikke penger til det. Sender magasiner eller aviser en fotograf, er det for noen få dager og ikke ukesvis. Det er ikke penger til slikt.

Når mener du dette forandret seg?

- Dette skjedde langsomt over lang tid. Når folk fikk fjernsyn, satt de heller foran det enn å kjøpe magasiner. I dag med Internett, er verden helt annerledes. Fotografiet er en del av den nye teknologien eller forandringene, men er ikke like toneangivende lenger.

Når du i dag ser tilbake på en lang karriere som fotograf, er det ett prosjekt du vil trekke frem som er spesielt for deg?

- Månedene i USA var spesielt, mange andre prosjekter også, men forholdet mitt til Muhammad Ali må trekkes frem. Jeg har aldri vært en sportsfotograf, så selve boksingen var jeg ikke like interessert i. Det var det fantastiske mennesket som fasinerte. Han hadde en interessant bakgrunn, han hadde akkurat konvertert til islam og nektet å dra til krigen i Vietnam. Det var en rekke aspekter ved ham som gjorde ham fotografisk og journalistisk interessant. Han var tøff i ringen, og hadde et stort mot utenfor også.

- Det var alltid moro å være med Muhammad Ali. Han var åpen, spontan og fant på en rekke morsomme ting. For meg som fotograf har dette prosjektet blitt noe som definerer meg og som trekkes frem når man ser tilbake på karrieren min. Noen ganger blir det litt i meste laget.

I 1989 ble du medlem av billedbyrået Magnum Photos. Kan du fortelle litt om hva dette har betydd for deg som fotograf?

- Først må jeg trekke frem den litt rare historien om medlemskapet. Fra midten av 1960-tallet jobbet jeg en årrekke for Stern. En dag fikk jeg et brev fra Elliot Erwitt i Magnum. Han skrev at han hadde sett bildene mine, og lurte på om jeg ville bli medlem i billedbyrået. Det var et veldig interessant tilbud, men jobben min i Stern var så bra at jeg ikke kunne takke ja. Jeg skrev tilbake at vi kunne snakke om det på et senere tidspunkt. Likevel fikk jeg en avtale med Magnum om at de kunne selge bildene mine til andre magasiner. Jeg hadde en fot innenfor uten å være medlem.

- Da jeg ble medlem i 1989 var det en stor ære. Det er likevel vanskelig å være medlem i Magnum. Man blir del i et kollektiv av profesjonelle og utrolig dyktige fotografer. Det setter krav og det skaper forventninger. Egoet til folk i Magnum er også ganske stort. Så jeg skal ikke påstå at livet i byrået er enkelt. Det som er sikkert, er at det er spennende og veldig stimulerende.

Et av dine bilder fra 11. september er blitt ikonisk. Men du publiserte ikke dette før fem år etter terrorangrepene. Hvorfor?

- Jeg bor i New York og den dagen jeg hørte at et eller annet hadde skjedd med World Trade Center, var jeg sjokkert. Jeg prøvde å komme meg til stedet. Jeg forsøkte å kjøre, noe som ikke var mulig på grunn av blokkerte veier. Folk flyktet fra Manhattan. Jeg fikk stoppet bilen i Brooklyn, hadde utsikt til bygninger i røyk, og samlet inntrykk med kameraet mitt.

- Et av bildene var av en gruppe mennesker i forgrunnen som kan oppfattes som uberørt av det som har skjedd. På den tiden synes ikke jeg bildet var interessant. Det var ikke nok dramatikk i bildet og det representerte ikke det som virkelig skjedde den dagen.

- Tre år senere hadde jeg besøk av en kurator fra Tyskland. Han så gjennom arkivet mitt, og plukket ut det aktuelle bildet. Han mente det var veldig interessant. Da det ble publisert var det masse diskusjon rundt det. Sett tilbake på dette i dag, innrømmer jeg at jeg var blendet av det forferdelige og overså bildet.

Har du noen gang pratet med dem som er avbildet?

- Ikke direkte, men vi har vært i diskusjon gjennom aviser og magasiner. En av personene i bildet er fotograf selv. Hun sier at hun alltid spør om tillatelse før hun fotograferer mennesker. Jeg på den annen side, spør aldri om lov. Hvis du spør, spesielt på en dag som 911, vil det bli helt feil.

- Som fotograf skal man fotografere, så spørre i etterkant. Ja, hvis man da i det hele tatt skal spørre.

Vi har snakket litt om hvordan det sto til med fotojournalistikken da du startet som fotograf. Men hvordan ser du på fotojournalistikkens fremtid?

- I dag er jo alle fotografer. Alle bruker kameraene sine, så vi har jo en helt vanvittig strøm og mengde av bilder. Til tross for alle bildene som blir tatt i dag, tror jeg ikke det blir laget mer bra fotografi nå enn tidligere. Det som har blitt enda viktigere i dag, er rollen til fotoredaktører. Redaktørene kan ikke bare forholde seg til de profesjonelle fotografene, men også alle som bruker mobiltelefonen sin. Og i dette mylderet skal de klare å finne frem til det som er bra fotografi.

Og helt til slutt, hva er det som er bra fotografi?

- Et fotografi er bra når jeg kan se på det, og jeg føler et lite slag i kroppen min.


Nedenfor kan du se en video laget av Rinat Kamaletdinov om Thomas Hoepker



Thomas Hoepker
Nordic Light