Fulgte fredsprisvinnerne på jobb

Det har vært hektiske uker for Espen Rasmussen siden fredsprisvinnerne ble annonsert tidligere i høst. VG-fotografen ble i år plukket ut til å portrettere de tre vinnerne for en utstilling på Nobels Fredssenter, en oppgave som tidligere har tilfalt Marcus Bleasdale, Jonas Bendiksen og Anton Corbijn.

- Dette er kjempestas, en stor ære. Dette henger høyt, det er mange dyktige fotografer som har vært plukket ut før, forteller Espen Rasmussen til foto.no.

Rasmussen er for øyeblikket godt eksponert i fredssenteret. Fredsprisutstillingen henger i andre etasje, mens i første etasje henger utstillingen Transit frem til 22. januar. Og det var nettopp denne utstillingen som gjorde at Rasmussen fikk oppdraget dette året.

- Det var på bakgrunn av Transit at vi ble oppmerksomme på Espens fortellerevne gjennom bilder, sier Bente Erichsen, direktør for Nobels Fredssenter til foto.no.

Fredsprisutstillingen gjennomføres på kun to måneder hvert år, og Erichsen understreker at det er en oppgave som krever mye.

- Det er ingen spøk å ta på seg et slikt oppdrag. Man er nødt til å kunne improvisere og ta ting på sparket, og ikke være jålete og være avhengig av assistenter og mye utstyr, sier hun og mener Espen passer beskrivelsen godt.

Måtte improvisere
Rasmussen fikk bare noen få dager på seg til å fotografere bildene til utstillingen. I november reiste han til Liberia for å fotografere Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee, mens jemenittiske Tawakkol Karman var konstant på reise og ble fotografert blant annet i USA.

Oppdraget var preget av mye venting, samtidig som selve fotograferingen måtte gå raskt unna. På et tidspunkt ventet han seks timer på VIP-rommet til president Johnson Sirleaf, før han fikk beskjed om at hun hadde gått hjem. Vinnerne hadde begrenset med tid til å la seg fotografere, og han måtte improvisere for å få bildene han skulle ha. Her kom bakgrunnen som pressefotograf til nytte, forteller han, der han er vant til å måtte jobbe kjapt og ta raske avgjørelser.

Portrettet av Leymah Gbowee ble for eksempel tatt i sollyset utenfor bilen hennes, da hun var i ferd med å reise avgårde til et møte. Akkurat denne delen av oppdraget ga den erfarne fotojournalisten nye utfordringer.

- En ting er reportasjebiten, men en annen ting er portretter. Det er noe jeg gjør sjeldent, forteller han.

- Det var en utfordring bare å få bilder av de, og å komme meg inn i situasjoner der jeg kunne fotografere. Og i tillegg skulle ta portretter var en ekstra utfordring.

Årets portretter har blitt nære og naturlige bilder av tre av de kanskje best mottatte vinnerne av fredsprisen på lenge. Det er ingen staffasje, stivhet eller hvite bakgrunner. Bare kvinnenes ansikter er i fokus, der de stirrer tankefullt ut av bildet eller rett inn i kameraet.

Portretter, reportasje og videointervjuer
Men portrettene av de tre vinnerne er bare en del av utstillingen. I den ferdige utstillingen er portrettene presentert sammen med en reportasje der Rasmussen har fulgt de tre kvinnene rundt og fotografert dem i deres hverdag, så langt det har latt seg gjøre. I tillegg har det blitt laget to store mosaikker av Liberia og Jemen. Bildene fra Jemen er hentet fra bildebyråer og fokuserer på demonstrasjonene som har preget landet i lang tid, mens Rasmussens reportasjeserie fra dagliglivet i Liberia utgjør kjernen i den andre. Inkludert i mosaikkene er også videointervjuer Rasmussen har gjort med de tre kvinnene hver for seg.

Videointervjuene kan du se her:
;Ellen Johnson Sirleaf
Leymah Gbowee
;Tawakkol Karman

Til å være et prosjekt som har blitt til på bare to måneder, er det en imponerende mengde arbeid på veggene. Rasmussen forteller at hemmeligheten er å være effektiv.

- I jobben som pressefotograf har jeg lært meg å jobbe effektivt. Man må fotografere med en gang muligheten byr seg. Og den tiden jeg ikke var med vinnerne, reiste jeg rundt i Monrovia og fotograferte dagliglivet, forteller Rasmussen og legger ikke skjul på at han har følt presset det innebærer å fotografere til en såpass prestisjetung utstilling på så kort tid.

- Det er ganske spesielt å jobbe med noe du vet skal opp på veggen, det legger ekstra press på deg som fotograf. Vanligvis vet du jo ikke at et prosjekt skal stilles ut før du er ferdig med det.

Han forteller at det har vært en stor opplevelse å få gjøre dette oppdraget, og møte de tre kvinnene.

- Alle vet hva de gjør i arbeidet sitt, men jeg har sett det og vært til stede når de gjør ting. Jeg har følt meg priviligert.

Kraft og fest
Han er fornøyd med resultatet, selv om han gjerne skulle ha ønsket seg mer tid.

- Men jeg har jo fått bildene mine.

Bente Erichsen synes utstillingen har blitt dynamisk, dramatisk og poetisk.

- Samtidig er det litt kraft og fest over dem. Og det er jo en anledning verdt å feire, den fantastiske innsatsen til disse kvinnene.

Utstillingen SHEROES åpner på Nobels Fredssenter 12. desember og henger frem til 2. september 2012. Det er gratis adgang ut året.