Katastrofebildene og filmsnuttene har rullet over og brent seg inn på netthinnene hos millioner av mennesker, både i og utenfor Norge. Takket være foto og film kom vi tettere innpå hendelsene enn ord alene kunne klare.
Den ene uvirkeligheten etter den andre ble vist oss. Et regjeringsbygg hvor hvert eneste vindu på den ene siden var blåst inn eller ut, gatebilder som fra en krigssone, en drapsmaskin i virksomhet på Utøya, mennesker i sjokk, mennesker i sorg, mennesker i samhold.
Bildene fra Oslo og Utøya viste hva et skrudd hode kan få til, de viste oss hvor sårbare i er. Samtidig har bildene i etterkant kunnet vise hvordan samhold og fellesskap kan virke, bl.a. gjennom blomsterscener og roseløft som verden neppe har sett maken til.
Flere gikk over streken. Men fotografiet kan ha en slik påvirkningskraft at det må brukes med omtanke, og den omtanken må starte allerede hos den som bruker kameraet. Både i regjeringskvartalet og på Utøya ble det fredag 22. juli utvist mangel både på folkeskikk og mangel på fotografisk kompetanse. En del av dette kommer fra hvem-som-helst-med-mobilkamera, som fotograferer og filmer mennesker i situasjoner og tilstander som de burde ha sluppet. Men også profesjonelle fotografer og medier gikk over streken flere ganger, i jakten på dramatikk, sensasjon og nyhetsformidling. Mange av dem som var direkte berørt har i ettertid fortalt om fotografer og episoder som helt klart burde vært unngått.
Jeg skriver fotografer i hermetegn fordi en del av dem med kamera i hendene åpenbart ikke besitter den kunnskapen og erfaringen som burde ligge i det å bli kalt fotograf. En fotograf skal ikke bare beherske utstyr og teknikk, men også motivene, menneskene og situasjonene hun/han kan komme opp i.
I Oslo og på Utøya var det folk med kamera i hendene som både bildelig og bokstavelig talt gikk over lik for å ta sine bilder eller videosnutter. I medieredaksjonene rundt omkring i både inn- og utland satt det folk som så ut til at de ukritisk publiserte alt som kom inn. Kravet til kvalitet blir åpenbart redusert omtrent til null, bare nyheten eller sensasjonen er stor nok. Det har både før og etter 22. juli blitt vist fotografier og filmsnutter som man ikke med sin beste vilje kan se hva er bilder og filmer som vi som betraktere verken har nytte eller glede av. Visse krav til både teknisk kvalitet, innhold og verdi bør kunne stilles, til både fotografer og bildebrukere. Selv ved dager og hendelser som 22. juli.
Brenner seg fast. Fotografiet har en evne til å trenge inn i folks innerste rom og følelser, på godt og vondt. Det har evnen til å brenne seg fast for all ettertid. Jeg kan nevne noen få eksempler som sikkert mange vil huske: Bildet av politimannen i Vietnam som retter pistolen mot et nakent, løpende barn; filmscenen av flyet som kjørte inn i World Trade Center; bombescener fra regjeringskvartalet; blomsterhavet foran Oslo Domkirke; tusenvis av hender med blomster i været.
Fra mange tiår tilbake er det for meg et annet bilde som også har brent seg fast: W. Eugene Smiths bilde av to barn, fotografert bakfra, i det de hånd i hånd går mot lyset. Walk to Paradise Garden. Et fotografi som uttrykker framtidshåp, kjærlighet og fotografisk dyktighet.
Viktig samfunnsrolle. Gode fotografier og gode filmer kommer sjelden av seg selv eller ut av intet. Fotografiet har i dag store og viktige samfunnsroller som kommunikasjonsbærer, minnebevarer og -katalysator, bevisformidler, underholder, historieforteller, kunstnerisk uttrykksform, terapeutisk verktøy og som hobby- og fritidstilbud. Aldri har så mange fotografert og aldri er det blitt tatt så mange bilder. Gjennom de siste årene er det blitt kjøpt flere millioner digitale kameraer bare i Norge. Og det tas milliarder av bilder hvert år bare i Norge.
Fotografi og film har en viktig rolle i våre liv, la oss stille krav både til utdannelse innen mediet og til bildebrukerne. Noe er søppel bruk sletteknappen. Noe er flott bruk det!
Samlet fotomiljø. Fotografiets posisjon i Norge har neppe noen gang vært sterkere enn nå. Men utfordringene har heller ikke vært større. Mens samarbeid på tvers av foreninger og forbund har vært gjenstand for forsøk etter forsøk gjennom flere årtier, har det endelig lykkes å bli enige. I fjor ble Fellesorganisasjonen Foto-Norge dannet, med tilslutning fra alle grener av det organiserte norske fotomiljøet. De representerer over 5000 fotograferende personer. En av de store oppgavene framover er å skape et fotografisk senter, for å styrke miljøet, samholdet, kunnskapene, rettighetene, forståelsen og respekten. En stor og viktig jobb!
Knut Førsund er styremedlem og pressekontakt i Fellesorganisasjonen Foto-Norge. Han var tidligere utgiver av bladet Fotografi og informasjonssjef i Fotorådet. Driver i dag nettstedet fotoskolen.no.
Den ene uvirkeligheten etter den andre ble vist oss. Et regjeringsbygg hvor hvert eneste vindu på den ene siden var blåst inn eller ut, gatebilder som fra en krigssone, en drapsmaskin i virksomhet på Utøya, mennesker i sjokk, mennesker i sorg, mennesker i samhold.
Bildene fra Oslo og Utøya viste hva et skrudd hode kan få til, de viste oss hvor sårbare i er. Samtidig har bildene i etterkant kunnet vise hvordan samhold og fellesskap kan virke, bl.a. gjennom blomsterscener og roseløft som verden neppe har sett maken til.
Flere gikk over streken. Men fotografiet kan ha en slik påvirkningskraft at det må brukes med omtanke, og den omtanken må starte allerede hos den som bruker kameraet. Både i regjeringskvartalet og på Utøya ble det fredag 22. juli utvist mangel både på folkeskikk og mangel på fotografisk kompetanse. En del av dette kommer fra hvem-som-helst-med-mobilkamera, som fotograferer og filmer mennesker i situasjoner og tilstander som de burde ha sluppet. Men også profesjonelle fotografer og medier gikk over streken flere ganger, i jakten på dramatikk, sensasjon og nyhetsformidling. Mange av dem som var direkte berørt har i ettertid fortalt om fotografer og episoder som helt klart burde vært unngått.
Jeg skriver fotografer i hermetegn fordi en del av dem med kamera i hendene åpenbart ikke besitter den kunnskapen og erfaringen som burde ligge i det å bli kalt fotograf. En fotograf skal ikke bare beherske utstyr og teknikk, men også motivene, menneskene og situasjonene hun/han kan komme opp i.
I Oslo og på Utøya var det folk med kamera i hendene som både bildelig og bokstavelig talt gikk over lik for å ta sine bilder eller videosnutter. I medieredaksjonene rundt omkring i både inn- og utland satt det folk som så ut til at de ukritisk publiserte alt som kom inn. Kravet til kvalitet blir åpenbart redusert omtrent til null, bare nyheten eller sensasjonen er stor nok. Det har både før og etter 22. juli blitt vist fotografier og filmsnutter som man ikke med sin beste vilje kan se hva er bilder og filmer som vi som betraktere verken har nytte eller glede av. Visse krav til både teknisk kvalitet, innhold og verdi bør kunne stilles, til både fotografer og bildebrukere. Selv ved dager og hendelser som 22. juli.
Brenner seg fast. Fotografiet har en evne til å trenge inn i folks innerste rom og følelser, på godt og vondt. Det har evnen til å brenne seg fast for all ettertid. Jeg kan nevne noen få eksempler som sikkert mange vil huske: Bildet av politimannen i Vietnam som retter pistolen mot et nakent, løpende barn; filmscenen av flyet som kjørte inn i World Trade Center; bombescener fra regjeringskvartalet; blomsterhavet foran Oslo Domkirke; tusenvis av hender med blomster i været.
Fra mange tiår tilbake er det for meg et annet bilde som også har brent seg fast: W. Eugene Smiths bilde av to barn, fotografert bakfra, i det de hånd i hånd går mot lyset. Walk to Paradise Garden. Et fotografi som uttrykker framtidshåp, kjærlighet og fotografisk dyktighet.
Viktig samfunnsrolle. Gode fotografier og gode filmer kommer sjelden av seg selv eller ut av intet. Fotografiet har i dag store og viktige samfunnsroller som kommunikasjonsbærer, minnebevarer og -katalysator, bevisformidler, underholder, historieforteller, kunstnerisk uttrykksform, terapeutisk verktøy og som hobby- og fritidstilbud. Aldri har så mange fotografert og aldri er det blitt tatt så mange bilder. Gjennom de siste årene er det blitt kjøpt flere millioner digitale kameraer bare i Norge. Og det tas milliarder av bilder hvert år bare i Norge.
Fotografi og film har en viktig rolle i våre liv, la oss stille krav både til utdannelse innen mediet og til bildebrukerne. Noe er søppel bruk sletteknappen. Noe er flott bruk det!
Samlet fotomiljø. Fotografiets posisjon i Norge har neppe noen gang vært sterkere enn nå. Men utfordringene har heller ikke vært større. Mens samarbeid på tvers av foreninger og forbund har vært gjenstand for forsøk etter forsøk gjennom flere årtier, har det endelig lykkes å bli enige. I fjor ble Fellesorganisasjonen Foto-Norge dannet, med tilslutning fra alle grener av det organiserte norske fotomiljøet. De representerer over 5000 fotograferende personer. En av de store oppgavene framover er å skape et fotografisk senter, for å styrke miljøet, samholdet, kunnskapene, rettighetene, forståelsen og respekten. En stor og viktig jobb!
Knut Førsund er styremedlem og pressekontakt i Fellesorganisasjonen Foto-Norge. Han var tidligere utgiver av bladet Fotografi og informasjonssjef i Fotorådet. Driver i dag nettstedet fotoskolen.no.
Oslo 23. Juli 2011.
Inge Mauseth
Intervjuene du henviser til viser noe vi visste: Det var ikke lett å være fotograf den dagen. Bildene som er brukt er helt OK. Framgangsmåten dere intervjuede brukte var også greie. Men det var andre der - både i Oslo, i helikopter over Utøya, på campingplassen - som - ifølge de som opplevde fotografer og journalister - som gikk altfor fort og tett på. DET var et av mine poenger. Og DET tror jeg du er enig i, Fredrik.
Knut
temaet opptar svært så mange fotografer nå i disse vanskelige og tøffe terror tider.Jeg leser også nøye hva Knut Farsund skriver i sin velformulerte artikkel om fotografiets etikk. Jeg mener også forsåvidt at fotografer flest bør legge bildene sine ut med tanke på hvordan disse faktisk blir oppfattet blandt de som mottar dem. Det er nok også helt riktig som Knut sier i sin artikkel at "digitale fotoapparater helt klart selges i store kvanta her i landet", men folkens !!! dette sier jo desverre så altfor lite om kvalifikasjonene. Folk flest skyter jo bilder i øst og vest å gjerne i blinde også. Helfrelst av "grønn knapp". De fleste fotografier som blir tatt her i "mitt lille land ",er nok tiltenkt det private formål.... Pulitzerprisen regnes i dag som en av de viktigste utmerkelsen en journalist i et medium kan få. En god del av disse bildene er meget sterk kost for folk flest.Av de aller høyest dekorerte bildene,finnes de sterkeste, mest sårbare og grusomste bilder man kan tenke seg.Utsultede magre barn som dør i armene til mor og mennesker som regelrett blir henrettet.
Det er nå engang slik i vår digitale verden at enkelte mennesker venner seg mer og mer til å se de mest grusomste sener.(uten å løfte en finger). Dette være seg gjennom dataspill, tv serier osv. Det kan jo faktisk noen ganger være på sin plass og komme med mediestreke uttrykk til folket, i en journalists lille håp om å få dem ut av sofakroken. Selv sier jeg ofte at "det enkle ofte er det beste",men så er jeg da heller ingen journalist fotograf....PS.og heller ingen forfatter he he .... Håper alle her inn på foto.no får en fin fin dag ! Lone :)
karin.
Førsund fremsetter endel kritikk som er såpass generell at den rammer bredt. Inkludert dyktige fagfolk som har gjort sitt beste under ekstreme forhold. Mange fotografer, journalister og redaktører har hatt sterke opplevelser, og blitt kastet helt uforberedt inn i det største traumet Norge har opplevd siden annen verdenskrig.
Setninger som "I medieredaksjonene rundt omkring i både inn- og utland satt det folk som så ut til at de ukritisk publiserte alt som kom inn" er ikke bare sleivete, den vitner også om manglende innsikt. Her trekkes alle over en kam, små og store, norske og utenlandske, tabloide og broadsheet. Dette er en typisk generell medie-kritikk, og fremstiller media som helhet som inkompetent, sensasjonjagende og bortimot ondsinnet.
Det er et bilde jeg ikke hadde forventet at skulle bli tegnet av en som hevder å representere det norske fotomiljøet.
Norske fotografer er ikke perfekte. Men der det er rom for kritikk bør den være presis,saklig og faglig velbegrunnet.