Skrevet av Christine Tolpinrud- Jeg har alltid vært fascinert av ugler. Dødens budbringere ble de en gang kalt, men for meg er de lykkens budbringere, forteller Tom Schandy og mener at ugler engasjerer de fleste mennesker.
Den prisbelønte naturfotografen, forfatteren og redaktør av bladet Natur & foto forteller at det var vanskelig å velge ut et bilde til spalten, men endte på dette bildet, som ble tatt i Nord-Sverige i 2010. Opprinnelig var han på fotojakt etter haukugler, og fotograferte flere av disse den første dagen.
- Dagen etter så jeg et hakkespetthull i et dødt tre ca. 100 meter unna haukuglereiret. Det måtte jeg sjekke. Kanskje hekket det perleugle der. Jeg banket på treet, men ingen ugle viste seg i hullet. Plutselig så jeg to store gule øyne titte over kanten på toppen av det brukne treet, fem meter over bakken. Ei lappugle. Jeg holdt på å gå i bakken. Det var som å vinne i lotto. Lappugla varmet fem små unger.
Schandy forteller at det er en sjeldenhet at lappugler hekker åpent i stubber slik som dette, og ikke i rovfuglreir inne i skogen.
- Slike hekkeplasser voktes imidlertid som en statshemmelighet, så derfor var det fantastisk å finne en slik selv! At lappuglene ikke viste menneskefrykt i det hele tatt, gjorde det ekstra fornøyelig å følge denne familien, forteller han.
- Noen uker senere var ungene blitt ganske store, og det var blitt veldig trangt oppe i reiret. En dag snubler den ene ungen over ryggen på mor og falt bardus ned på bakken. Fortumlet satte den seg opp begynte å vandre. Et par timer senere satt den trygt flere meter oppe i tre nede i skogen. Uglefar matet mor og unger natt som dag, mens jeg storkoste meg bak kameraet
Se flere av Tom Schandys bilder på www.tomschandy.no
Den prisbelønte naturfotografen, forfatteren og redaktør av bladet Natur & foto forteller at det var vanskelig å velge ut et bilde til spalten, men endte på dette bildet, som ble tatt i Nord-Sverige i 2010. Opprinnelig var han på fotojakt etter haukugler, og fotograferte flere av disse den første dagen.
- Dagen etter så jeg et hakkespetthull i et dødt tre ca. 100 meter unna haukuglereiret. Det måtte jeg sjekke. Kanskje hekket det perleugle der. Jeg banket på treet, men ingen ugle viste seg i hullet. Plutselig så jeg to store gule øyne titte over kanten på toppen av det brukne treet, fem meter over bakken. Ei lappugle. Jeg holdt på å gå i bakken. Det var som å vinne i lotto. Lappugla varmet fem små unger.
Schandy forteller at det er en sjeldenhet at lappugler hekker åpent i stubber slik som dette, og ikke i rovfuglreir inne i skogen.
- Slike hekkeplasser voktes imidlertid som en statshemmelighet, så derfor var det fantastisk å finne en slik selv! At lappuglene ikke viste menneskefrykt i det hele tatt, gjorde det ekstra fornøyelig å følge denne familien, forteller han.
- Noen uker senere var ungene blitt ganske store, og det var blitt veldig trangt oppe i reiret. En dag snubler den ene ungen over ryggen på mor og falt bardus ned på bakken. Fortumlet satte den seg opp begynte å vandre. Et par timer senere satt den trygt flere meter oppe i tre nede i skogen. Uglefar matet mor og unger natt som dag, mens jeg storkoste meg bak kameraet
Se flere av Tom Schandys bilder på www.tomschandy.no
Tom Schandy