Leif Preus

Leif forteller at jeg treffer han på en veldig god dag. Han har nemlig vært ute i skogen og løpt. Etter at han skadet benet for noen år tilbake kan han endelig løpe igjen. Løpingen tar han som en oppvarmingsøkt til gåturen i skogen. Etterpå tvinger han seg til å gjøre styrkeøvelser mens store deler av Horten fremdeles koser med puten sin.

Preus museum
Det er kanskje mest naturlig å begynne å prate om det Leif Preus for alltid vil bli husket som: Mannen som bygde opp en unik fotosamling i internasjonal sammenheng. Fotosamlingen er i dag grunnstammen i det nasjonale museet for fotografi: Preus museum i Horten.

Starten på karrieren som samler og for Preus museum kan spores tilbake til den gangen på 60-tallet Leif fotograferte et hotell med sitt Hasselblad-kamera.
- Da jeg stod og fotograferte kom det en mann bort og spurte meg hvilket kamera er det herr Preus bruker der? "Det er et Hasselblad," svarte jeg. Hvorpå Johan Sollie svarte: "Hasselblad? Det har jeg hjemme på loftet det." Dagen etter stod kameraet i butikken min. "Til herr Preus fra Johan Sollie." I mange år stod kameraet på en hylle, men så kom jeg over et annet kamera.

Leif Preus har ingen fotoutdannelse og måten å lære seg fotografi på var gjennom å lese og studere. Dette førte til at han begynte å samle bøker i tillegg til fotoutstyr og eksempler. Intensjonen med å samle var med andre ord å samle kunnskap. Flere år senere skulle dette danne grunnlaget for det vi i dag kjenner som Preus museum. Likevel hadde Leif Preus i den spede begynnelse ingen intensjoner om at det en gang skulle bli et museum.

- Da vi åpnet museet i 1976 sa jeg at det ikke er for å samle sammen gjenstander, men det er for å gi oss selv og våre kunder i Norge tilgang til fotografiens historie og kultur direkte fra kilden og ikke inn via bøker skrevet i England, USA, Frankrike og Tyskland.

Staten overtar en unik samling
Da staten tok over museet 1. januar 1995 var det 13000 katalogiserte bøker. På dette tidspunkt var det et av verdens største biblioteker med fotografisk litteratur. I dag er det over 20.000 bøker i biblioteket. Da Preus begynte å samle på fotografier kjøpte han få norske.

- Jeg forsto at det var kretser i både kulturdepartementet og innen fotografiet som ønsket å beholde fotografiene i de forskjellige lokale miljøer. Jeg bestemte meg for å ikke blande meg inn i dette og kjøpte relativt lite norske fotografier. Jeg kjøpte stort sett internasjonalt fotografi og jeg kjøpte fordi jeg likte bildene, ikke med tanke på investering eller spekulasjon.

I dag er dette en unik samling som ikke kan skaffes. For et par år siden anslo tyskeren Rudolph Kicken, en av grunnleggerne av Kicken Berlin galleri, samlingen til å være verdt rundt 500 millioner kroner. Et fotografi av Edward Steichen som Preus i sin betalte noen tusen dollar for er i dag verdt rundt 3-4 hundre tusen kroner.

- For et firma å eie en slik samling som jeg etter hvert hadde bygget opp så jeg som en selvmotsigelse. Hvis vi skulle komme i økonomiske vanskeligheter noen gang eller trenge kapital ville et salg av disse gjenstandene gi penger tilbake. Dette var jeg ikke interessert i. Da ville jo det hele være borte igjen. Samlingen hadde vokst så mye at den var for stor for oss.

Utenlandske interesser var faretruende nær å kjøpe den unike samlingen. Samsung var en av aktørene som ønsket samlingen til seg. Heldigvis ble Preus kontaktet av staten i begynnelsen av 90-årene som fortalte at de ønsket å kjøpe museet. Museet, som Preus selv takserte til 90 millioner kroner, ble solgt for 46 millioner kroner i 1994. Kontrakten ble underskrevet på Engebret Café i Oslo av Preus og kulturminister Åse Kleveland. Frem til 1997 var Preus selv direktør ved museet.

Fotografiet var unikt og sjeldent
Fotointeressen til Leif Preus kan spores tilbake til den gang han var rundt fire år gammel da han for første gang får se bilder av seg selv med lyse krøller.
- Men på det tidspunktet hadde jeg ikke lyse krøller, jeg var korthåret jeg. Det kunne jeg ikke skjønne, at det var meg. Husk at en slik opplevelse kan ingen få i dag. Et barn som er rundt et halvt år i dag har sett flere fotografier i sitt liv enn jeg så frem til jeg var 20-30 år. Fotografiet var med andre ord så unikt og så sjeldent. Jeg husker et bilde av min far som holdt meg på armen. Det var merkelig, det var en veldig sterk opplevelse.

"Negre" på loftet
Da Leif begynte på skolen skjedde det en merkelig sak forteller han. En dag fant han noen pappesker med "negre" på loftet.
- Det ble jeg litt skremt over og turde ikke si at jeg hadde vært oppe og tittet litt på det. Etter et par ukers betenkningstid spør jeg far ved middagsbordet om hvorfor det ligger negre på loftet. Rundt bordet så de forbløffet på meg og fortalte at negrene på loftet var glassplater i 9x12 centimeter. Etter dette kjøpte far kopipapir til 25 øre stykk i en forretning som het Horten musikk og radio. Papiret la han i kontakt med glassplatene og la de i solen og etter et par minutter fikk vi et brunt bilde og jeg fikk sett hele prosessen.

Under krigen kjøpte Leif sitt første kamera for fem kroner. Kameraet var ødelagt og han reparerte det og bygde det om til Leica-film. I 1948 startet militærtjenesten og han ble værende i marinen i åtte år. I 1956 begynte den ivrige fotoamatøren å jobbe som fotograf da han åpnet sin egen forretning. Han klarte ikke å finne noen han kunne lære av så han lukket bare opp døren og begynte å ta imot oppdrag.
- Det første oppdraget bestilte en liten pike som het Tone Langli.

Tone hadde med seg pusekatten sin og det ble bilde nummer en. Prisen for denne fotografeingen var kroner 5. Etter hvert steg prisen til syv kroner og femti øre. Da fikk kunden seks opptak.
- Jeg fant en regning for ikke lenge siden. Jeg hadde gjort et produksjonsarbeid for noe som het Norsk Tidsskrift for Sjøvesen. På regningen sto det to stykk timer a kroner 4. I dag lever vi med andre ord i en helt annen verden og jeg tror ikke det er mulig å formidle med ord hvordan det var. Men dette var nyttig lære og det var fint å vokse opp sånn.

Landsbyfotografen
Horten har påvirket Leif Preus som fotograf. Han karakteriserer seg selv som en landsbyfotograf.
- På samme måte som en landsbylege, måtte en landsbyfotograf kunne alt. Jeg fotograferte med andre ord alt og hadde blant annet en del industriopptak som var veldig spennende. Jeg fototgrafert også forsvarhemmeligheter for marinen.

Når jeg ber Leif se tilbake på sitt fotografiske liv er det først og fremst fotografier av familien som betyr mye for ham.
- Jeg er mest opptatt av nåtiden og fremtiden. Jeg synes fortiden er veldig interessant og synes det er veldig moro å drive historisk forskning.

Jeg har problemer med å få ham til å trekke frem spesielle fotoprosjekter, men når han ser seg tilbake er han i alle fall veldig stolt over bedriften. Til tross for problemer de senere årene før bedriften ble solgt har ingen noen gang tapt penger på den, de har ikke hatt noen arbeidskonflikter og ifølge Preus hatt et godt forhold til alt de har gjort.
- Det synes jeg er fint å tenke på, sier Preus fornøyd.

Fotografer skal ikke like noe som helst!
- Et problem jeg har er hvordan i all verden jeg skal ta et bilde av deg. Jeg begynner å se hvordan jeg kan gjøre det nå. I begynnelsen hadde jeg ikke sjanse, men jeg begynner å se det nå, utbryter han.

Undertegnede har lagt til seg en vane om å utfordre portretterte fotografer om å fotografere intervjueren også. Leif synes dette er en god ide. Han finner frem Hasselbladen og er raskt i fint driv. Jeg sier at jeg kanskje har på meg slike klær som mange fotografer ikke liker.
- Nei, fotografer skal ikke like noen som helst. De skal bare fotografere. Jeg synes du har på deg fine sort/hvitt klær, sier han om den stripete genseren min.
- Den profilerte portrettfotograf har i dag for mange hindringer. De lar seg hindre av overleveringer som vi er ferdig med for lenge siden. Det å fotografere har jo utviklet seg. Da man begynte å fotografere hadde man et kamera som stod på stativ og alle som skulle fotograferes løp foran kameraet. Da Leicaen kom i 1925 var det en av de største fotografiske oppfinnelser noen gang. Da tok man kameraet av stativet og begynte å fotografere i alle mulige fasonger. Hvis man maler og begynner på kunstakademiet får man beskjed om å kutte armer og bein for å lære. Fotografene og ikke minst amatørfotografene, de er jo helt håpløse, er veldig opptatt av at det skal være slik og det skal være slik. Det skal ikke være slik. Man skal stå fritt, kose seg med det man gjørog da kan man få levende portretter.

Preus er fornøyd. Dette er det første fotooppdraget han har fått på lang tid. Fotografiene av meg tar han både med nøytral bakgrunn og lokalets egne elementer i bakgrunnen. Det er behagelig når Preus fotograferer og lett å slappe av. Jeg ser frem til resultatet. En gang i løpet av året regner han med at jeg skal få se det.

Kan sitt fag
Selv om ikke Leif jobber digitalt har han gode kunnskaper om det digitale fotografiet. Når det digitale fotografiet kom, eller det som den gang het det elektroniske fotografiet, bestemte han seg for at i alle fall en i firmaet skulle kunne dette. Derfor leste han mye kvantemekanikk og forutsetningene for det hele. Leif forsikrer seg om at båndopptageren står på og sier:
- Jeg kan jo nevne for deg at fotografiet kom i 1839, som du vet. Den første allment anerkjente og godkjente teoriboken om hva som skjer når du fotograferer kom i 1939. Boken het Electronic Processes In Ionic Crystals og var skrevet av Mott og Gurney. Et fotografi er altså elektroniske prosesser i ioniserte krystaller. At et krystall er ionisert vil si at det er en elektronisk partikkel for mye eller for lite i systemet. Hvis det er en for mye må den finne seg en annen plass og sette seg ned, hvis det er en for lite betyr det at her er det en ledig plass for et av de overflødige ionene. Det er dette som skjer når lyset kommer inn på filmen. Filmen er skapt slik at krystallene er ioniserte og ordner seg på filmen.

Et godt fotografi.
Et fotografi som oppmuntrer når han ser det, som forteller deg noe, som gir deg informasjoner, kunnskaper og følelser, er et godt fotografi forteller Leif. Han klarer likevel ikke å begrunne hvorfor han liker enkelte bilder.
- Det er hver enkelt sin opplevelse som bestemmer om et fotografi er godt eller ikke. Når jeg er begeistret for et bilde kan jeg ikke alltid gi en grunn for det, forklarer han og tilbyr sjokolade samtidig som han beklager at han ikke har noe kaffe.

Lær av de store mesterne
På spørsmål om hva som skal til for å bli en god fotograf mener Preus det er viktig å ta lærdom fra de store mesterne.
- Jeg hadde en venn som var interessert i å bli maler. Han spurte en kjent norsk maler om hva han skulle gjøre for å bli en god maler. Han fikk følgende svar: "Kopier de store mesterne!" Det å se de gode fotografier og så kopiere teknikkene, det kan man lære ganske mye av. Selv om jobben skal gjøres foran kamera, så jeg vil si til unge fotografer at det er godt at de inni hodet sitt har et lager av andre fotografier og inntrykk.

Leif anbefaler også å lese noen av de mange flotte bøkene om fotografi, for eksempel moderne bøker som viser portrettfotografiets historie. Han presiserer også at han synes det er veldig spennende i dag at det er så veldig mange unge som viser stor interesse for foto.

- I dag utdannes det langt flere fotografer enn det er behov for, det er helt sikkert. Men! Man kan ha bruk for det man lærer, å se og å fotografere. Det kan man bruke i en lang rekke andre yrker.

På spørsmål om han ville satset på en fotoutdannelse hvis han selv skulle blitt fotograf i dag, forteller Preus at det klarer han ikke å svare på.
- Jeg har aldri tenkt den tanken, men jeg tror ikke det. Jeg ser at den vanskelige veien jeg har gått, med å prøve ut fotografering på egenhånd, har jo gitt meg en mengde rikdom og mange erfaringer. Jeg har jo opplevd mange skuffelser og utfordringer også. Det som er gøyalt er at industrifotografier jeg tok i 60-årene har vekt stor oppsikt, til min store forbauselse. Jeg gjorde jo bare jobben min.

Originalitet
På spørsmål om det er mulig for en fotograf å være original i dag tenker Preus lenge før han sier:
- Det var et fint spørsmål.
Ny pause.
- Nei, alt er gjort? Det er klart at hvis man bruker teknologien kan man lage ideer og følge dette slik at det blir originale fotografier eller prosjekter.
Leif tenker igjen og spør meg om jeg mener all musikk allerede er laget. Han tenker igjen og trekker frem Rune Johansen.
- Han er ikke utdannet fotograf. Han bruker Hasselblad og et stativ. Han har skapt noen fantastiske fotografier i miljøer som vi aldri har sett slik. Dette har han gjort uten fiksfakseri, men bare sin menneskelighet og sitt blikk. Og da skape slike fantastiske fotografier synes jeg er helt fabelaktig.

Intervjuet er over og sjokoladebiter er spist. Når jeg går ut døren i atelieret har jeg en fin følelse. Jeg er glad fordi jeg har vært så heldig å få møte et varmt menneske og et menneske som har betydd så utrolig mye for norsk fotografi.

På søndag 13. april åpner en retrospektiv utstilling av Leif Preus i Preus museum.