Bakgrunn
Etter å ha avsluttet en lengre akademisk utdannelse savnet jeg visuell kompetanse. Den akademiske uttrykksformen er stram og gir vanligvis ikke rom for noen utstrekt bruk av visuelle virkemidler. Det finnes institutt her hjemme som tar bildet på alvor og lar studentene jobbe med dette, men de tilhører unntakene. Jeg er en av de mange som skrev meg gjennom utdanningen uten å bruke kreative teknikker. Derfor har det vært en stor utfordring å ta tak i fotografiet og de mulighetene som bilder gir.
Visuell studieteknikk
For min del startet jeg å fotografere for omlag 5 år siden da jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera. Interessen tiltok og senere ble det til en fulltidsjobb. Det var ved å "google" at jeg fant frem til andre akademikere som bruker fotografiet som historieformidler. Wendy Ewald er en kulturantropolog og svært dyktig fotograf. Hun jobber med storformatkamera og primært i sort hvitt. Det som kjennetegner hennes arbeid er kombinasjonen av et sterkt sosialt engasjement og en spennende visuell forståelse. Ewald har gitt ut flere bøker og gjennomført en rekke fotoprosjekter. Noe av det som skaper arbeidet hennes et særpreg er kreativitet og en utstrakt evne til å følge en metodikk som gir subjektet eierskap i fotografiet.
Kontekst – underprivilegert ungdom
Ewald har jobbet mye med ghetto-ungdom fra USA. Dette er ungdom som ikke blir viet noen særlig oppmerksomhet, og sjelden eller aldri involvert i større prosjekter hvor de kan uttrykke sine egne meninger. Gjennom bøker som American Alphabets, In Peace and Harmony og Towards a Promised Land får vi møte ungdom som selv i vesentlig grad har utformet det kunstneriske uttrykket ved å skrive direkte på bilder av seg og slik påvirker situasjonen. Dette er en måte å bruke bilder som jeg tror mange kan ha utbytte av. Dialogen rundt iscenesettelsen av et bilde og hvordan det kan brukes i flere omganger er en metodikk som kan gi visuelle kvaliteter utover det vanlige bildet.
En effektiv teknikk
For å få erfaring med den visuelle studieteknikken valgte jeg utelukkende å benytte denne metodikken i løpet av et dokumentarprosjekt hvor jeg våren 2007 intervjuet 40 barn og unge i Nepal. Jeg oppsøkte de områdene hvor borgerkrigen startet og intervjuet dem som hadde mistet noen av sine nærmeste. I Kathmandu valgte jeg ut fem bilder tatt av en nepalsk fotojournalist. Det var bilder av væpnede soldater fra den nasjonale armeen, geriljasoldater fra maoistgeriljaen, væpnet politi, samt et bilde av demonstranter og et av kongen. Jeg kopierte bildene på en kopimaskin. Bildene var i sort/hvitt og gav ungdommene noe konkret å forholde seg til. Langt i fra alle greide å utrykke og beskrive sine følelser for tapet av en far eller bror i løpet av intervjuet, og da var disse bildecasene en ufarlig måte å kommunisere på. I løpet av intervjuet ba tolken min ungdommene om å fortelle noe til dem på bildet ved å skrive med sort eller rød tusj direkte på bildene. Deretter ba vi ungdommene velge ut det bildet som var viktigst for dem og forklare hvorfor det hadde størst betydning. Jeg tok lydopptak av forklaringene og fortellingene til ungdommene, og tok bilde av dem mens de holdt det fotografiet de valgte.
Fortolkning
Det å kombinere det tradisjonelle intervjuet med en slik visuell metodikk er veldig givende, og det gir flere muligheter for analyse. Noe av de viktigste er å tolke ungdommene sitt bildevalg. Det var overraskende å se at svært få ungdommer valgte å la sin frustrasjon gå ut over "fienden", enten det var soldater, politi eller maoistgeriljaen som hadde drept noen i deres familie. De fleste ønsket at den skjøre fredsavtalen skulle vedvare og ville legge bak seg borgerkrigen. Derfor valgte majoriteten bildet av demonstrantene, som representerer den ikke-voldelige retningen de ville deres splittede nasjon skal utvikle seg.
Tar vi utfordringen?
Jeg tror at vi har et stykke å gå når det gjelder å kombinere tradisjonelle arbeidsformer med å bruke bilde i flere faser og slik involvere subjektet i arbeidsprosessen. Det gir anledning til å komme tettere inn på dem vi ønsker å skildre. Jeg mener at skoleverket generelt, samt høyskoler og universitet har en utfordring på dette feltet, og burde motivere studentene til å bruke evnene sine i en videre forstand enn å "skrive seg gjennom studiene". Jeg mener at visuell studieteknikk som en praktisk tilnærming i for eksempel samfunnsfagene vil kunne skape en større forståelse for, og bedre analyse av livsverden. Det ville vært spennende om studenter, fotografer og journalister kunne integrere en slik metodikk i sin tilnærming til samfunnet, og jeg tror det kan bidra til å skape et materiale med en videre appell.
______________________________________________________________
Har du en kommentar til fotograf og sosiolog Nils Olav Mevatne?
Send inn leserinnlegg eller kronikk til:
desk@foto.no
______________________________________________________________
Etter å ha avsluttet en lengre akademisk utdannelse savnet jeg visuell kompetanse. Den akademiske uttrykksformen er stram og gir vanligvis ikke rom for noen utstrekt bruk av visuelle virkemidler. Det finnes institutt her hjemme som tar bildet på alvor og lar studentene jobbe med dette, men de tilhører unntakene. Jeg er en av de mange som skrev meg gjennom utdanningen uten å bruke kreative teknikker. Derfor har det vært en stor utfordring å ta tak i fotografiet og de mulighetene som bilder gir.
Visuell studieteknikk
For min del startet jeg å fotografere for omlag 5 år siden da jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera. Interessen tiltok og senere ble det til en fulltidsjobb. Det var ved å "google" at jeg fant frem til andre akademikere som bruker fotografiet som historieformidler. Wendy Ewald er en kulturantropolog og svært dyktig fotograf. Hun jobber med storformatkamera og primært i sort hvitt. Det som kjennetegner hennes arbeid er kombinasjonen av et sterkt sosialt engasjement og en spennende visuell forståelse. Ewald har gitt ut flere bøker og gjennomført en rekke fotoprosjekter. Noe av det som skaper arbeidet hennes et særpreg er kreativitet og en utstrakt evne til å følge en metodikk som gir subjektet eierskap i fotografiet.
Kontekst – underprivilegert ungdom
Ewald har jobbet mye med ghetto-ungdom fra USA. Dette er ungdom som ikke blir viet noen særlig oppmerksomhet, og sjelden eller aldri involvert i større prosjekter hvor de kan uttrykke sine egne meninger. Gjennom bøker som American Alphabets, In Peace and Harmony og Towards a Promised Land får vi møte ungdom som selv i vesentlig grad har utformet det kunstneriske uttrykket ved å skrive direkte på bilder av seg og slik påvirker situasjonen. Dette er en måte å bruke bilder som jeg tror mange kan ha utbytte av. Dialogen rundt iscenesettelsen av et bilde og hvordan det kan brukes i flere omganger er en metodikk som kan gi visuelle kvaliteter utover det vanlige bildet.
En effektiv teknikk
For å få erfaring med den visuelle studieteknikken valgte jeg utelukkende å benytte denne metodikken i løpet av et dokumentarprosjekt hvor jeg våren 2007 intervjuet 40 barn og unge i Nepal. Jeg oppsøkte de områdene hvor borgerkrigen startet og intervjuet dem som hadde mistet noen av sine nærmeste. I Kathmandu valgte jeg ut fem bilder tatt av en nepalsk fotojournalist. Det var bilder av væpnede soldater fra den nasjonale armeen, geriljasoldater fra maoistgeriljaen, væpnet politi, samt et bilde av demonstranter og et av kongen. Jeg kopierte bildene på en kopimaskin. Bildene var i sort/hvitt og gav ungdommene noe konkret å forholde seg til. Langt i fra alle greide å utrykke og beskrive sine følelser for tapet av en far eller bror i løpet av intervjuet, og da var disse bildecasene en ufarlig måte å kommunisere på. I løpet av intervjuet ba tolken min ungdommene om å fortelle noe til dem på bildet ved å skrive med sort eller rød tusj direkte på bildene. Deretter ba vi ungdommene velge ut det bildet som var viktigst for dem og forklare hvorfor det hadde størst betydning. Jeg tok lydopptak av forklaringene og fortellingene til ungdommene, og tok bilde av dem mens de holdt det fotografiet de valgte.
Fortolkning
Det å kombinere det tradisjonelle intervjuet med en slik visuell metodikk er veldig givende, og det gir flere muligheter for analyse. Noe av de viktigste er å tolke ungdommene sitt bildevalg. Det var overraskende å se at svært få ungdommer valgte å la sin frustrasjon gå ut over "fienden", enten det var soldater, politi eller maoistgeriljaen som hadde drept noen i deres familie. De fleste ønsket at den skjøre fredsavtalen skulle vedvare og ville legge bak seg borgerkrigen. Derfor valgte majoriteten bildet av demonstrantene, som representerer den ikke-voldelige retningen de ville deres splittede nasjon skal utvikle seg.
Tar vi utfordringen?
Jeg tror at vi har et stykke å gå når det gjelder å kombinere tradisjonelle arbeidsformer med å bruke bilde i flere faser og slik involvere subjektet i arbeidsprosessen. Det gir anledning til å komme tettere inn på dem vi ønsker å skildre. Jeg mener at skoleverket generelt, samt høyskoler og universitet har en utfordring på dette feltet, og burde motivere studentene til å bruke evnene sine i en videre forstand enn å "skrive seg gjennom studiene". Jeg mener at visuell studieteknikk som en praktisk tilnærming i for eksempel samfunnsfagene vil kunne skape en større forståelse for, og bedre analyse av livsverden. Det ville vært spennende om studenter, fotografer og journalister kunne integrere en slik metodikk i sin tilnærming til samfunnet, og jeg tror det kan bidra til å skape et materiale med en videre appell.
______________________________________________________________
Har du en kommentar til fotograf og sosiolog Nils Olav Mevatne?
Send inn leserinnlegg eller kronikk til:
desk@foto.no
______________________________________________________________
Ammar
Nils Olav Mevatne
Bibin
Nils Olav Mevatne
Relaterte artikler: