Mange har antakelig lagt merke til ISO-støy ved bruk av høy ISO. Det rapporteres om svært ulike støyforhold fra ulike kamera og det er vel knapt noe emne som diskuteres så mye som ISO-verdier og støyegenskaper for digitale speilreflekskamera.

Min erfaring er at det først og fremst er undereksponering som forårsaker denne støyen og mange ganger er ISO-støy forårsaket av misforståelser og åpenbare brukerfeil. Vi skal se at forhold rundt ISO-støy ofte kan forbedres med enkle eksponeringstiltak.

Så hva er vel mer selvfølgelig enn å sammenligne D700 med 5D på ISO3200. Her skal det nevne at for 5D er ISO3200 en ukalibrert verdi. Kameraet er derfor utenfor sitt "kompetanseområde" og det er naturlig å forvente at det viser visse filtekniske svakheter.

Min vurdering er at 5D henger forbausende godt med D700 helt opp til ISO3200 når vurdering av fil- og bildekvalitet legges til grunn. I normale situasjoner kan 5D gi omtrent like gode opptak som D700, forutsatt at man utnytter 5Ds beste egenskaper og vet hva man gjør.

D700 har nok litt bedre kontraster og så vidt merkbart jevnere farger, men man må nærmest studere opptakene med lupe for å oppdage at D700 har litt jevnere toneforløp i skyggene. Studerer man utfallende A2-utskrifter er det bortimot umulig å skille D700 fra 5D i mellomtonene. Selv ikke på utskrift av 100%-utsnitt til A3 er det mulig å utpeke D700 som klar vinner, heller ikke ved ISO3200.

Den åpenbare styrken til D700 er et jevnere toneforløp i skyggene. Et jevnere toneforløp gir større rom for etterjustering og forskyvning av toneforløpet i fremkallingen. D700s fordel på dette punktet øker med økende ISO og D700 viser litt bedre detaljgjengivelse i de mørkeste skyggene. Jeg vil anslå dette utvidede toneforløpet tilsvarer rundt regnet 1,0EV.

Dette gjør at D700 har en større opplevd toleranse for feileksponering enn 5D. Og fordi det ikke er like viktig å plusskompensere for å redusere støy med D700 som med andre digitalkamera, kan man eksponere litt mer forsiktig (= mørkere). Ergo får man også færre opptak med utbrente høylys.

Som bildeeksemplene over viser, så gir også ISO6400 glimrende resultat. Nedenfor skal vi se at riktig eksponeringskompensering tydeligere gir positive utslag for filkvaliteten ved høye følsomhet.

Det kan derfor være fornuftig å prøve og utnytte eksponeringstoleransen i høylysene ved høye ISO-verdier, også når man bruker D700. Det er nemlig stor forskjell når det gjelder støy mellom undereksponering (-1,3EV) og overeksponering (+1,3EV) ved ISO6400.

Så lenge man sikrer seg mot overeksponering av høylysene vil man med alle digitalkamera oppdage at en lys eksponering har positiv innvirkning på både ISO-støy og toneforløp. Grunnen til at en lys eksponering både har mindre støy og bedre toneforhold i skyggene beror på to ting:

For det første så justeres et lyst opptak ned slik at det blir mørkere i RAW-fremkalleren. Også støyen gjøres mørkere og kamufleres dermed bedre. For det andre så lagres hele toneforløpet i en lys eksponering slik at hver nyanse innholder litt mer finmasket digital informasjon, noe som gjør at spesielt mørke nyanser fremstår litt "renere" og med bedre detaljoppløsning.

Disse to enkle forholdene forsterker hverandre. Hvis samme motiv eksponeres med eksempelvis ISO800 -0,7EV og ISO1600 +0,7EV, så vil ISO1600-opptaket ha litt bedre toneforløp og litt mindre støy samtidig som det kan eksponeres med en litt raskere lukkertid.

Å eksponere riktig (= lysest mulig) har større positiv innvirkning på å dempe støy enn å velge lavest mulig ISO. Dette er hovedgrunnen til at 5D klarer å henge så godt med også på høye ISO-verdier når det sammenlignes direkte med D700.



Til sist sammenligner jeg samme utsnitt ved ulik ISO. ISO1600, ISO3200 og ISO6400 er eksemplariske når det gjelder støy, men også ISO12800 er ganske brukbare så lenge man ikke setter de strengeste krav til filkvalitet og begrenser utskriftstørrelsen til A3.

Ved utskrift til A2 holder ikke ISO25800 normale kvalitetskrav (ja, jeg har prøvd), men til A4 funker det helt utmerket. Legg merke til at ISO25600 +1,3EV har minst samme kvalitet som ISO12800 0EV, noe jeg synes er imponerende. Det største problemet med H1 og H2 er ikke støy men at detaljoppløsningen er så forringet at disse høye følsomhetsverdiene har begrenset bruksverdi.


God filkvalitet ved høy ISO betyr utvidede bruksmuligheter, og at D700 har strålende ISO-egenskaper er helt tydelig. Kvaliteten fra D700 ved ISO3200 er svært bra. Kvaliteten ved ISO6400 må kunne karakteriseres som "helt rå" fordi D700 sammen med D3 for øyeblikket er alene om denne filkvaliteten på denne følsomheten. Det er oftest dette som fremheves.

Men personlig er jeg aller mest imponert over mulighetene til å kunne gjøre uvanlig kraftig forskyvning av både toneforløp og fargebalanse uten at dette får synlige, negative konsekvenser. Det gir derfor en egen trygghet å vite at det finnes et potensial som kan hentes fram i spesielle situasjoner. Med dagens fleksible RAW-fremkallere som Lightroom og Aperture gjøres dette direkte mot RAW-filen. D700s filkvalitet gir rett og slett utvidede fotografiske muligheter.