Det er mange sterke meninger om hva som kjennetegner en "riktig" eksponering. Samtidig er det mange som strever nettopp med å eksponere riktig. Det kan derfor være nyttig å se på noen spesifikke forhold som har innvirkning på det digitale opptaket. En individuell eksponeringskompensasjon tilpasset motivkontrastene er kanskje det aller viktigste.

Satt på spissen så skal bildebrikken med en gitt følsomhet (angitt som ISO-verdi) tilføres nøyaktig samme lysmengde, uavhengig av hvor lyst motivet er. Den totale lysmengden reguleres ved å endre størrelsen på blenderåpningen som sitter i objektivet og ved å endre hastigheten på lukkeren som sitter i kameraet. Til å måle den totale lysmengden i motivet har moderne kamera en innebygget lysmåler som også foreslår verdier for blender og lukker.

Den store utfordringen både for lysmåleren og bildebrikken er å takle ulike kontrastforhold. Motiv med skarpt lys og store kontraster bør eksponeres litt annerledes enn motiv med mykere lys og mindre kontraster. Skarpt sollys gir lysforhold som har en tendens til å gi utbrente høylys, selv med den glimrende lysmåleren som sitter i D700. Dette kan motvirkes/ kompenseres ved at man eksponerer mørkere slik at høylysene eksponeres innefor brikkens dynamiske område. Lyset en regnværsdag er så bløtt og kontrastfattig at det gir andre utfordringer.

For å vurdere hvordan ulike eksponeringsverdier slår ut både på høylys og skygger har jeg fotografert samme motiv med ulike eksponeringsverdier (EV).




Det første jeg vil undersøke er prestasjonene på ISO200. En rekke motiv er fotografert med ulike eksponeringsinnstillinger/ kompensasjonsverdier. Her presenteres det både slik det er eksponert og slik det fremstår etter at det er ferdig fremkalt. På denne måten kan jeg studere hvordan kameraet selv velger eksponering (i denne artikkelen angitt som 0EV) i forhold til ulike motivkontraster. Dessuten kan jeg vurdere hvordan ulik eksponeringskompensering påvirker toneforløpet i høylys og skygger når eksponeringen justere henholdsvis opp (pluss) eller ned (minus).

Bildene er kontrajustert i Lightroom til nøytral eksponering. Samme metode benyttes på alle bildene.


Under vises samme 100%-utsnitt fra de ulike opptakene slik at man kan studere detaljer nærmere. Det er ganske tydelig at de har et ganske likt toneforløp etter at opptakene er riktig justert/ fremkalt.

D700 stråler i de viktige mellomtonene. På ISO200 er det ingen forskjell i toneforløpet i mellomtonene etter at disse 6 eksponeringene er kontrajustert.



At skyggene er eksemplariske viser at D700 sine filer tåler ganske kraftig plussjustering uten at det gir synlig og/eller problematisk støy. Jeg har derfor har ett uvanlig stort spillerom for å rette opp utilsiktet undereksponering i etterkant.

Men først og fremst betyr det at D700 gir en genuin mulighet til å unngå utbrente høylys ved å utnytte hele toneforløpet uten at det går synlig ut over skyggene.

Eksemplene under er samme 100%-utsnitt hentet fra en ekstra lys (+1,3EV) eksponering og en ekstra mørk (-2,0EV) eksponering.

+1,3EV-opptaket har noen få utbrente punkter på bakken, men svært godt toneforløp i skyggene. -2,0EV har gode tegninger i skyggene, selv om toneforløpet i de mørkeste skyggene sliter og er blitt relativt grove pga. manglende bit-dybde/digital informasjon i dette toneleiet i forhold til +1,3EV-eksponeringen. Så selv om D700 har unike muligheter for etterjusteringer skal man likevel bestrebe seg på å eksponere så riktig som mulig hvis man ønsker å bevare toneforløpet i skyggene.