Før Nikon lanserte sitt første kamera med fullformats bildebrikke (FX-kamera med 24x36mm opptaksformat) lå de forbløffende lenge på været og ventet. Med Nikons 12Mp D2x i spissen har det i lang tid vært hevdet at DX-formatet (med målene 23,7x15,5mm) var mer enn bra nok. For alle dem som har hatt tilgang på Canons ulike fullformatkamera har dette vært en litt underlig argumentasjon. Luften gikk definitivt ut av DX-argumentet i det øyeblikket D3 ble lansert for litt under et år siden.

Selv om D3 har samme pikselantall som D2x, kan D3 vise til noen få, men svært viktige fordeler: større søker, bedre visuell fokuskontroll, mindre ISO-støy og bedre toneforløp og oppløsning i skyggene. De to første egenskapene gjelder essensielle forbedringer av brukergrensesnittet, mens de to siste er en generell forbedring av filkvaliteten. I tillegg gir et større opptaksformat kraftigere effekt av såkalt selektiv fokus når man bruker lyssterk optikk.

Disse forskjellene er små og ubetydelige for noen mens andre har etterspurt et digitalt fullformatkamera fra Nikon i lang tid. Nå synes det som om en større del av Nikonleiren erkjenner at 24x36mm-formatet har noen substansielle fordeler som ikke bør underkjennes eller overses.

På papiret er ikke D700 særlig forskjellig fra det populære og velutrustede D300. De har like mange piksler, er omtrent like raske og har omtrent et like omfattende tilbud av funksjoner og innstillingsmuligheter. Ulike opptaksformat gjør imidlertid at de i praktisk bruk er to ganske så ulike kameraer, som retter seg mot litt ulike brukergrupper.

For meg fremstår D700 mer og mer som en utilslørt utfordrer til Canon 5D enn som et faktisk alternativ til Nikons egen D300. D700 og 5D er grovt sett like store, de ligger prismessig omtrent i samme leiet, de har begge litt over 12 Mp og, viktigst av alt, de har begge en 24x36mm bildebrikke.

D700 har imidlertid raskere opptakshastighet (5 bps kontra 3fps), en vesentlig bedre LCD-skjerm, LiveView, innebygget blits (derfor større prismehus) og tilbyr høyere ISO.

På den andre siden er 5D merkbart lettere, har en enklere layout, mer oversiktlig betjening og kan tilby kalibrert ISO100 og ukalibrert ISO50 mot D700s ISO200 og ukalibrert ISO100.

Å vurdere D700 på egne premisser er selvsagt viktig. Men det må tilstås at det er tatt mange eksponeringer med det spesifikke målet for øye å kunne sammenligne D700 direkte med 5D. Jeg er rett og slett interessert i å finne ut styrkeforholdet mellom disse to modellene når det gjelder filkvalitet.

Canon 5D er nå mer enn 3 år og en utgått modell. Canon 5D mark II, den offisielle etterfølgeren til 5D, skal du kunne finne i butikkhyllene før årsskiftet. Det vil by D700 på tøff kamp, ikke minst på grunn av fryktinngytende 21,1 megapiksler samtidig som det skilter med like høy maksimal følsomhet som D700 og D3.



Søkeren i D700 er størrelsesmessig like stor som i 5D, både oppgitt som teknisk verdi (0,72x og 95% mot 0,71x og 96%) og når begge betraktes samtidig foran hvert sitt øye. Søkeren i D700 er marginalt lysere enn søkeren i 5D men innenfor en margin mindre enn 0,3EV. Søkeren i D700 er litt mer fargenøytral og virker litt mer kontrastrik. Dette skyldes at mattskiven i min 5D er spesielt utviklet for manuell fokus. Den er mer grovkornet og avslører bedre hvordan dybdeuskarpheten vil bli i det ferdige bildet. Personlig synes jeg at D700 sin "standard" mattskive er for glatt. Så selv om jeg setter pris på at søkeren er så crisp, foretrekker jeg at den er litt grovkornet og tilpasset manuell fokuskontroll.

Autofokusmodulen i D700 er svært avansert med mulighet for å velge opp til 51 fokuspunkt og AF skal være både tilstrekkelig rask og tilstrekkelig nøyaktig for utfordrende actionfotografering. Men på disse områdene har jeg ikke satt D700 på noen virkelig prøve. Normalt bruker jeg kun ett sentralt fokuspunkt og fotograferer for det meste stillestående motiv og er derfor ikke tilstrekkelig kvalifisert til å gjøre noen inngående evaluering, hverken innen fugl-i-flukt- eller sportsfotografering.

LiveView-funksjonen er antakelig noe mange vil imøtese med store forventninger og det er ganske åpenbart en funksjon som kan gi enkelte nye bruksmuligheter. Denne muligheten har jeg imidlertid ikke prioritert og bortsett fra en kort demonstrasjon har jeg ikke prøvd den ut.

For å justere ISO-verdier må man holde inne en egen knapp, men den er plassert på en slik måte at man må ta kamera fra øyet og skifte grep for å holde den nede. Mens ISO-knappen holdes nede med ene hånden stilles ISO-verdien med andre hånden - irriterende tungvint.

Det er også en egen knapp som må holdes inne når man skal justere inn eksponeringskompensasjon. Denne knappen sitter imidlertid slik at dette kan gjøres mens man ser i søkeren. Der kommer også verdien for eksponeringskompenseringen opp som del av søkerinformasjonen. Dette synes jeg er bra, ikke minst fordi jeg hele tiden justerer inn ulik verdi i forhold til motivkontraster.

På Nikon er "alt" motsatt av hva jeg er vant med. Det er nesten påfallende at absolutt alle funksjoner går motsatt vei i forhold til Canon. For meg virker det nesten som "motsatt" er en gjennomført designfilosofi. Selv objektivfatningen er "links", dvs. at man må skru motsatt vei av det man normalt gjør med skruer og mutre for henholdsvis å skru fast og å løsne. Dette er ikke noe tema hvis man allerede er Nikonbruker, og den ene veien er selvsagt like god som den andre, men det er litt plundrete når man jobber med flere ulike kameramerker.



Selv om den store meteorologisk dramatikken uteblir, er D700 med på flere turer ut i havgapet. Det er alltid fascinerende å føle havets puls og å være i det storslåtte himmelrommet mens man vokter sine vaklende skritt med brenningene få meter fra skosålene.

Uten passende gråfilter til 24-70mm-objektivets massive frontlinse må jeg tålmodig vente til tussmørket senket seg før eksponeringstidene på ISO200 f/16 blir så lange som jeg ønsker dem (mer enn ett sekund).

Når skumringen kommer, er det en ting ved D700 jeg legger merke til: Man må vente like lenge som eksponeringstiden mens kameraet ferdiggjør blackframe-opptaket (støyreduksjon ved lange eksponeringstider) før utløseren frigjøres for neste opptak. Å være avskåret muligheten til å ta neste eksponering umiddelbart etter at forrige er ferdig, er uvant og uventet. Med 5D kan jeg ta 3-5 lange eksponeringer før jeg må vente litt på at bufferen tømmes. Med D700 må jeg vente 30 sekunder mellom hver eksponering. Jeg har ikke kameraet lenge nok til å fordype meg i problemstillingen, mulig det finnes en annen løsning enn å skru av "long exposure noise reduction".

Etter hvert er det også en annen ting jeg merker meg: Mens 5D fortsetter å vise konkrete eksponeringsverdier i søkeren (f.eks. ISO100, 30 sek., f/8,0) etter hvert som det ble mørkere, vises det ISO200, LOW, f/11,0 i D700-søkeren. D700 slutter å vise lukkertid i mørket. Jeg får likevel ta bilde med D700 som blir greit eksponert, men det virker som 5D har en mer følsom lysmåler. Om dette er tilfelle vet jeg ikke med sikkerhet.

Bildekvaliteten mellom D700 og 5D er ikke til å skille. Men fordi jeg ofte jobber med lange lukkertider som del av bildeuttrykket betyr et trinn lavere ISO (5Ds ISO100 kontra D700s ISO200) et trinn langsommere lukkerhastighet ved samme blender. For meg er derfor savnet av ISO100 større enn den praktiske nytten av ekstremverdiene ISO12800 og ISO24600. Derfor er det kanskje forståelig at jeg synes 5D trekker det lengste strået her ute på klippene.