Nikon D700 er et kamerahus som jeg tror vil appellere både til den entusiastiske amatøren som ønsker seg det beste og til den hardt arbeidende profesjonelle som trenger et kapabelt hus som tåler en støyt og som leverer varene også i krevende situasjoner.

D700 er i størrelse og funksjonalitet nesten lik Nikon D300. Den eneste praktiske forskjellen som skiller D700 fra D300 er et større søkerbilde. Samtidig har D700 bildekvalitet og ISO-egenskaper som er tilnærmet lik Nikon D3. Den eneste praktiske forskjellen som skiller D700 fra D3 er reduksjon i vekt og størrelse.

Dermed har D700 flere solide bein å stå på.

D700 har en overflate som er behagelig å ta i og det er utformet slik at jeg får godt grep og sikkert feste. Dette gjør at det umiddelbart oppfattes som solid og velbygget og jeg får overraskende raskt et godt inntrykk av kamerat. Allerede fra starten fremstår D700 som noe nær det ideelle kameraet, i hvert fall for meg.

Det er alltid spennende å pakke opp noe man har store forventninger til. Mens batteriet står til lading, monterer jeg Nikons nye normalzoom 24-70mm f/2,8 på kameraet og ser i søkeren. "Hmmm, her må det være noe galt. Er objektivet skadet?" er min umiddelbare reaksjon. Søkeren virker mørk, ullen og grumsete og det er ikke mulig å stille skarpt på manuelt vis.

Men objektivet er i orden. Etter litt søking på nett kan jeg fastslå grunnen til at søkerbildet virker grumsete: I søkeren er det et tynt sjikt av flytende krystaller for visning av fokuspunkt etc. i søkerbildet. Disse krystallene trenger strøm for å være gjennomsiktige. Med nyladet batteri i kamera (men uten at kameraet skrues på) konstaterer jeg fornøyd at søkeren er som forventet: stor, lys og kontrastrik.

Det virker som Nikon har lagt seg i selen for at D700 skal fremstå som et mest mulig "komplett" kamera. En av de første tingene som slår meg er at det har i alt 30 ulike knapper og hjul. Selv om mange er godt plassert, er andre litt vanskelig å bruke, spesielt hvis jeg har kameraet til øyet. En Nikonbruker vil nok kjenne seg raskt igjen, mens jeg med min Canonbakgrunn synes at D700s betjening er uoversiktlig og at noen knapper er litt utilgjengelig plasserte når jeg prøver å få oversikt over ulike funksjoner og innstillingsmuligheter.

Å hente opp bildene på kameraets LCD-skjerm er imidlertid en fryd. Den er stor (3" diagonalt), kontrastrik og skarp og har en helt annen oppløsning enn jeg er vant med fra andre kamera. Her går det an å danne seg ett ganske presist inntrykk av hvordan eksponeringen er, først og fremst når det gjelder farger og valører. Selv skarphet og fokusplassering kan kontrolleres.


Også menyene er svært omfattende, og det er flere måter og flere steder å stille inn enkelte av verdiene på. I blant er jeg faktisk litt i villrede om verdiene jeg har valgt virkelig er blitt innstilt slik jeg "tror" de er. Derfor fremstår D700 som unødvendig komplisert i bruk. Dette inntrykket bedrer seg betraktelig ved bruk, selv om jeg må erkjenne at jeg går meg litt vill også etter en tids intens bruk. En brukermanual på over 400 sider antyder vel også at ikke alt er rett fram etter nesen.

Infoknappen som tenner den store LCD-skjermen hvor de mest relevante innstillingen vises samtidig, er derfor en gledelig oppdagelse. Her får jeg en oversiktelig mulighet til både å kontrollere og endre innstillinger uten å ha øyet til okularet. Dette er en finesse jeg liker svært godt.

Også info langs søkerbildets nedre kant gir god oversikt over alle relevante innstillinger, inkludert innstilt ISO-verdi og valgt eksponeringskompensasjon.

Med "Multiple Exposure" kan kameraet ta flere eksponeringer på samme fil. Det er en funksjon som jeg er sikker på at enkelte vil ha stor glede av. Her kan man velge både antall opptak som skal tas og om kameraet skal tilpasse total eksponering tilsvarende. En åpenbar mulighet er å sette kamera på stativ og bruke denne funksjonen for å sløre vann i bevegelse også i dagslys. Denne funksjonen er meget enkel i bruk og er noe jeg gjerne skulle sett hos andre kameraprodusenter.


D700 ligger godt i hånden og det er uproblematisk å ha det "hengende" på fingertuppene når jeg går gatelangs på motivjakt.

Om den innebygde blitsen vil begeistre noen, er jeg imidlertid litt usikker på. Den ser nesten litt latterlig ut der den spretter opp på dette solide kamerahuset. Den er like liten og spinkel som på en nybegynnermodell og gir det samme harde, grelle lyset. Til nød kan den brukes som utfyllingslys i skarpt motlys.

Men den har en skjult funksjon som kan forklare hvorfor Nikon har valgt å ha den med: Den kan tjene som styringsenhet for eksterne blitser med TTL inntakt. Ved å skru ned styrken på den innebygde blitsen til minimum (eventuelt ved å dekke for deler av blitslyset) blir blitsen kun et svakt og nesten ikke merkbart utfyllingslys, samtidig som den trigger eksterne blitser. Dette funger upåklagelig. Det skal også være mulig å sette på et IR-lokk over blitsen slik at den kun blir en "usynlig" styringsenhet. Det høres elegant ut, men dette har jeg ikke prøvd.

En annen elegant funksjon er intervallutløseren. Etter litt plunder finner jeg ut at man kan velge tidsavstand mellom hver eksponering og innstille totalt antall opptak. Hvert intervall kan dessuten bestå av flere enn en eksponering. Både fokus og eksponering kontrolleres og justeres mellom hvert opptak. Dette gjør funksjonen svært fleksibel og jeg er overbevist om at denne funksjonen kan komme til kreativ nytte i mange ulike situasjoner.

Utløseren er presis, lett å venne seg til og avtrykket skjer nøyaktig når jeg ønsker det og blackout-tiden er kjapp og ubetydelig. Kameraets lukker har en helt annen lyd enn Canon 5D. Den virker mer høyfrekvent og kjappere, men klinger likevel godt i øret. Samtidig virker den omtrent like hørbar.

Etter hvert som jeg bruker D700 faller jeg mer til ro. Selv om det fremstår som en kraftig datamaskin som kan ta bilder, lar jeg meg ikke lenger avlede av den underliggende kompleksiteten.

Jeg overser funksjonene jeg ikke trenger, setter kameraet på A, velger ISO og lar det stå til .....