En gang sist høst satt jeg på Ski kino og så en film. Rundt meg var en håndfull mennesker midt i den lille salen, de fleste med gråstenk i håret og diverse andre preg på at de var på vei nordover i livet.
Filmen som rullet over lerretet var resultatet av ti års kompromissløst arbeid av en av verdens største nålevende filmkunstnere. Den hadde akkurat vunnet gulløven ved filmfestivalen i Venezia, fikk topp anmeldelser av kritikerne og godt med medieomtale. Scenene var nitid bygget opp, uten et eneste klipp, i samme ånd som regissørlegender som Tarkovskij og Angelopoulos. Hver eneste scene ble tatt opp opptil 70 ganger før regissøren var fornøyd. Filmen gikk rett inn i det eksistensielle ved tilværelsen, hva det vil si å være menneske, hva målet med livene våre er, hvilke perspektiver vi har for vår eksistens. Alt fortalt med en humor og konsistent fortellerteknikk som knapt finnes å skue på kinoer i dag.
Jeg kunne ikke unngå å spørre meg om hva folk holdt på med som var så mye viktigere enn å se denne filmen. De vaket jo forbi butikkrekken på kjøpesenteret en etasje over, de myldret ut i bilene sine på vei hjem til TV-en og de siste oppdateringene på fjesboka. Og ja, de visste veien til kinoen også, hver gang det gikk en heseblesende actionfilm eller en romantisk komedie var den største salen full. Men å sitte i kinosalen og fundere over tilværelsen, nei, det var ikke interessant. Hva filmen het, spør du? Jo, det var jo nettopp «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen», Roy Anderssons siste film.
Men altså, hvorfor? Hvorfor er det slik at folk flokker seg rundt TV-en når det går krimserier, realityserier, Melodi Grand Prix og sportssendinger der, men flykter hvis det er noe om kunst og kultur? Og hvorfor har en bilfilm eller en film om fantasivesener et besøkstall på kino som er kanskje hundre ganger større enn Roy Anderssons film? Er ikke folk interessert i tilværelsen?
Svaret er vel ganske enkelt og banalt: Vi har en hektisk hverdag, hvor alt er timet og planlagt. Og vi skal dessuten til enhver tid rapportere til alle andre om hvor perfekte vi er og hvor fine liv vi har. Det er klart det tar på. Når vi endelig har fri, vil vi slappe av og bli underholdt. Vi søker avkobling. Da er det spenning og enkle løsninger som gjelder. Ting som ikke er dramatiske, fartsfylte, vakre eller som vi ikke helt og fullt skjønner, blir dømt nord og ned som «trege», «kjedelige» og «dumme», særlig blant de unge. Det å tenke, det å bli stilt krav til er slitsomt når vi har fri.
Konsumentene og skaperne
Jeg føler at befolkningen på mange måter er todelt. Det er et kraftig skille mellom de som konsumerer og de som skaper. De fleste er konsumenter, ikke bare av billige matvarer, gedigne flatskjermer og feriereiser, men også av populærkultur. For dem er det viktig å være populære og gjøre og kjøpe det alle andre gjør og kjøper.
Vi stormer ned kjøpesentre med gode tilbud, lar oss underholde på alle bauger og kanter og reiser til de fjerneste himmelstrøk. Den enkeltes verden blir lett fanget i en boble rundt «meg selv». Og når pensjonisttilværelsen nærmer seg, er det om å gjøre å gå av så fort som mulig – for å kunne sitte på en stol i Spania og vifte uvirksom med tærne i flest mulig år. Er dette virkelig oppskriften på det gode liv?
På den andre siden finner vi mennesker med en skapende drivkraft. De lever opp i det de driver med, de ofrer gladelig goder som andre tar som en selvfølge for å kunne dyrke sine lidenskaper. Det sikre og komfortable livet velges bort fordi de brenner for noe, vil oppnå noe, vil skape noe, vil påvirke verden. De skapende menneskene er hele tiden på søken etter ny kunnskap. De søker kunnskap om livet og tilværelsen, en kunnskap som igjen gir kilde til ny innsikt. De har en nysgjerrighet og kreativ skaperkraft som hele tiden driver dem videre. Denne typen mennesker ser det som sin største lykke å få arbeide med egne prosjekter – og de fnyser av begrepet ”pensjonist.” Nesten alle kunstnere, enten de er skuespillere, forfattere, bildekunstnere eller musikere, står på til de stuper, gjerne 20 år eller mer over vanlig pensjonsalder. Er de likevel lykkelige? Spør du dem, vil de svare: Hva er alternativet, hva annet kunne jeg gjort med livet mitt? Hvis engasjementet slukker, så dør jeg!
Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne hvilken av disse to gruppene mennesker som helst oppsøker Roy Anderssons film. Dessverre er den siste gruppen virkelig kreative mennesker forsvinnende liten i forhold til den konsumerende. Men jeg spør meg; hvor stor og bestandig er egentlig den store gruppen? Og, mer interessant, kan vi påvirke fordelingen gruppene imellom?
Kreativitet og bevissthet
Der kommer vi til poenget: Jeg tror at du som leser dette ikke identifiserer deg
hundre prosent med noen av disse to polariserte kategoriene mennesker. Du føler deg plassert et sted midt imellom. Du vil ha et trygt og godt liv, du besøker kjøpesenteret når du må, men leser også god litteratur, har hobbyer du er engasjert i og driver kanskje frivillig arbeid for å gjøre lokalsamfunnet bedre. Du trives godt i naturen og tar gjerne med kameraet ut på tur, men du har også en større, kreativ rastløshet og en gryende bevissthet om verden og miljøet rundt deg. Du trenger bare et spark for å komme videre, for å fjerne tidstyver i livet ditt og bli klar over alt det du ikke vet og ikke skjønner! Du trenger et stimulus for å bevege deg fra den konsumerende gruppen og over mot den kreative!
Det er mange måter å komme over denne sperren på. Den beste er oftest å gå inn i og se kreativt på det du virkelig kan noe om og brenner for. Hvis du ikke har en slik lysende ledestjerne, så har jeg et forslag: Bli med på Norsk NaturfotoFestival i Ski! Hvis du ikke får et kreativt løft og inspirasjon av alt det som foregår der, så vil jeg våge påstanden at du ligger ganske langt ut på den ”gale” siden av den statistiske normalfordelingskurven. For, hvis du har det minste ønske om å utvikle og dyrke din kreativitet, er naturen et selvsagt sted å begynne. «Alle» nordmenn har et slags forhold til naturen og oppsøker den jevnlig. Og kameraet er i dag et «lavterskeltilbud» når det gjelder teknisk kompetanse. Derfor finnes det knapt noen enklere inngangsportal til kreativ utøvelse enn å fotografere i naturen. Sug inn inntrykk, ta vare på dem og del dem med andre!
Men naturfotografering kan som det meste annet her i verden drives på mange nivåer. Heller ikke her kommer vi unna kunnskap, bevissthet og trening for å oppnå de virkelig gode resultatene. Selv om nordmenns forhold til naturen blir lovprist i alle omtaler av landet vårt, stikker ikke naturbevisstheten alltid så dypt som vi vil ha det til. For mange er den bare en kulisse som de løper eller kjører gjennom, for andre en arena hvor de dyrker sitt selvbekreftende ego. For atter andre er naturen noe som vi skal underlegge oss og kontrollere og tyne for ressurser. Den dypøkologiske tankegangen og den filosofiske respekten for naturens egenverdi er ikke nærmere enn før. Følelsen av bare å oppleve naturen og leve seg inn i den uten å sette spor, og uten å drepe noe, den dyrkes sjelden. Innen kunsten er slik natur- og miljøbevissthet nå mye sterkere enn noen gang før, så det er min bestemte mening at også fotografene må følge etter på denne stien.
Natur og kunst
Når jeg tenker tilbake på hva som sitter fast i hukommelsen etter noen titall års liv på jorden, så ender jeg opp med to ting: naturopplevelser og kunstopplevelser. Jeg husker ikke noe av det jeg har kjøpt eller spist, men den rå luften og det vide utsynet over fjelltoppen en sommernatt i Lofoten og filmen til Roy Andersson, sitter spikret i minnet. Målet med programmet på Norsk NaturfotoFestival 2015 er å gi deltakerne en unik input akkurat i dette skjæringspunktet mellom natur og kunst, – det som forblir fastbrent i minnet, selv etter at det meste annet er rammet av det mentale viskelæret.
Naturfotografi har historisk vært preget av en søken etter det ville og spektakulære, som en jakt med kamera. Det fotografiske bildespråket, dybden og tolkingsrommet i bildene har uteblitt. På naturfotofestivalen blir denne virkeligheten endret. Bredden i bildeuttrykk blir spent vidt, og alt fra den biologiske dokumentasjonen til den rene kunsten vies plass. Foredragsholderne er blant verdens beste på sine felt.
Allerede etter festivalens første år i 2014 har det begynt å gå internasjonale rykter om dens nyskapende lekenhet. Ingen andre festivaler i verden evner å samle så mange fotografiske inntrykk og uttrykk om natur som Norsk NaturfotoFestival. Ingen andre festivaler byr på så mye inspirasjon og naturglede, mental ballast og dyp innsikt.
Er du på søken etter de store spørsmålene i livet? Da trenger du ikke avkobling, men tilkobling! Koble deg til Norsk NaturfotoFestival!
Pål Hermansen fra Siggerud i Ski er programansvarlig for Norsk naturfotoFestival, og en av Norges mest premierte naturfotografer. Han hører med blant verdens aller ypperste utøvere i denne fotografiske sjangeren.
________________________
Og er du en av dem som ikke har anledning til å få med deg Norsk Naturfotofestival, så er vi så heldige at Norge de siste årene har seilt opp som landet med de mange fotofestivaler. La meg nevne noen: Nordic Light i Kristiansund, Dokfestivalen i Fredrikstad, Lofoten Internasjonale Fotofestival, DOK i Oslo, Trondheim Dokumentarfestival og Polar Fokus i Tromsø (Redaktørens anmerkning).
Filmen som rullet over lerretet var resultatet av ti års kompromissløst arbeid av en av verdens største nålevende filmkunstnere. Den hadde akkurat vunnet gulløven ved filmfestivalen i Venezia, fikk topp anmeldelser av kritikerne og godt med medieomtale. Scenene var nitid bygget opp, uten et eneste klipp, i samme ånd som regissørlegender som Tarkovskij og Angelopoulos. Hver eneste scene ble tatt opp opptil 70 ganger før regissøren var fornøyd. Filmen gikk rett inn i det eksistensielle ved tilværelsen, hva det vil si å være menneske, hva målet med livene våre er, hvilke perspektiver vi har for vår eksistens. Alt fortalt med en humor og konsistent fortellerteknikk som knapt finnes å skue på kinoer i dag.
Jeg kunne ikke unngå å spørre meg om hva folk holdt på med som var så mye viktigere enn å se denne filmen. De vaket jo forbi butikkrekken på kjøpesenteret en etasje over, de myldret ut i bilene sine på vei hjem til TV-en og de siste oppdateringene på fjesboka. Og ja, de visste veien til kinoen også, hver gang det gikk en heseblesende actionfilm eller en romantisk komedie var den største salen full. Men å sitte i kinosalen og fundere over tilværelsen, nei, det var ikke interessant. Hva filmen het, spør du? Jo, det var jo nettopp «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen», Roy Anderssons siste film.
Men altså, hvorfor? Hvorfor er det slik at folk flokker seg rundt TV-en når det går krimserier, realityserier, Melodi Grand Prix og sportssendinger der, men flykter hvis det er noe om kunst og kultur? Og hvorfor har en bilfilm eller en film om fantasivesener et besøkstall på kino som er kanskje hundre ganger større enn Roy Anderssons film? Er ikke folk interessert i tilværelsen?
Svaret er vel ganske enkelt og banalt: Vi har en hektisk hverdag, hvor alt er timet og planlagt. Og vi skal dessuten til enhver tid rapportere til alle andre om hvor perfekte vi er og hvor fine liv vi har. Det er klart det tar på. Når vi endelig har fri, vil vi slappe av og bli underholdt. Vi søker avkobling. Da er det spenning og enkle løsninger som gjelder. Ting som ikke er dramatiske, fartsfylte, vakre eller som vi ikke helt og fullt skjønner, blir dømt nord og ned som «trege», «kjedelige» og «dumme», særlig blant de unge. Det å tenke, det å bli stilt krav til er slitsomt når vi har fri.
Konsumentene og skaperne
Jeg føler at befolkningen på mange måter er todelt. Det er et kraftig skille mellom de som konsumerer og de som skaper. De fleste er konsumenter, ikke bare av billige matvarer, gedigne flatskjermer og feriereiser, men også av populærkultur. For dem er det viktig å være populære og gjøre og kjøpe det alle andre gjør og kjøper.
Vi stormer ned kjøpesentre med gode tilbud, lar oss underholde på alle bauger og kanter og reiser til de fjerneste himmelstrøk. Den enkeltes verden blir lett fanget i en boble rundt «meg selv». Og når pensjonisttilværelsen nærmer seg, er det om å gjøre å gå av så fort som mulig – for å kunne sitte på en stol i Spania og vifte uvirksom med tærne i flest mulig år. Er dette virkelig oppskriften på det gode liv?
På den andre siden finner vi mennesker med en skapende drivkraft. De lever opp i det de driver med, de ofrer gladelig goder som andre tar som en selvfølge for å kunne dyrke sine lidenskaper. Det sikre og komfortable livet velges bort fordi de brenner for noe, vil oppnå noe, vil skape noe, vil påvirke verden. De skapende menneskene er hele tiden på søken etter ny kunnskap. De søker kunnskap om livet og tilværelsen, en kunnskap som igjen gir kilde til ny innsikt. De har en nysgjerrighet og kreativ skaperkraft som hele tiden driver dem videre. Denne typen mennesker ser det som sin største lykke å få arbeide med egne prosjekter – og de fnyser av begrepet ”pensjonist.” Nesten alle kunstnere, enten de er skuespillere, forfattere, bildekunstnere eller musikere, står på til de stuper, gjerne 20 år eller mer over vanlig pensjonsalder. Er de likevel lykkelige? Spør du dem, vil de svare: Hva er alternativet, hva annet kunne jeg gjort med livet mitt? Hvis engasjementet slukker, så dør jeg!
Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne hvilken av disse to gruppene mennesker som helst oppsøker Roy Anderssons film. Dessverre er den siste gruppen virkelig kreative mennesker forsvinnende liten i forhold til den konsumerende. Men jeg spør meg; hvor stor og bestandig er egentlig den store gruppen? Og, mer interessant, kan vi påvirke fordelingen gruppene imellom?
Kreativitet og bevissthet
Der kommer vi til poenget: Jeg tror at du som leser dette ikke identifiserer deg
hundre prosent med noen av disse to polariserte kategoriene mennesker. Du føler deg plassert et sted midt imellom. Du vil ha et trygt og godt liv, du besøker kjøpesenteret når du må, men leser også god litteratur, har hobbyer du er engasjert i og driver kanskje frivillig arbeid for å gjøre lokalsamfunnet bedre. Du trives godt i naturen og tar gjerne med kameraet ut på tur, men du har også en større, kreativ rastløshet og en gryende bevissthet om verden og miljøet rundt deg. Du trenger bare et spark for å komme videre, for å fjerne tidstyver i livet ditt og bli klar over alt det du ikke vet og ikke skjønner! Du trenger et stimulus for å bevege deg fra den konsumerende gruppen og over mot den kreative!
Det er mange måter å komme over denne sperren på. Den beste er oftest å gå inn i og se kreativt på det du virkelig kan noe om og brenner for. Hvis du ikke har en slik lysende ledestjerne, så har jeg et forslag: Bli med på Norsk NaturfotoFestival i Ski! Hvis du ikke får et kreativt løft og inspirasjon av alt det som foregår der, så vil jeg våge påstanden at du ligger ganske langt ut på den ”gale” siden av den statistiske normalfordelingskurven. For, hvis du har det minste ønske om å utvikle og dyrke din kreativitet, er naturen et selvsagt sted å begynne. «Alle» nordmenn har et slags forhold til naturen og oppsøker den jevnlig. Og kameraet er i dag et «lavterskeltilbud» når det gjelder teknisk kompetanse. Derfor finnes det knapt noen enklere inngangsportal til kreativ utøvelse enn å fotografere i naturen. Sug inn inntrykk, ta vare på dem og del dem med andre!
Men naturfotografering kan som det meste annet her i verden drives på mange nivåer. Heller ikke her kommer vi unna kunnskap, bevissthet og trening for å oppnå de virkelig gode resultatene. Selv om nordmenns forhold til naturen blir lovprist i alle omtaler av landet vårt, stikker ikke naturbevisstheten alltid så dypt som vi vil ha det til. For mange er den bare en kulisse som de løper eller kjører gjennom, for andre en arena hvor de dyrker sitt selvbekreftende ego. For atter andre er naturen noe som vi skal underlegge oss og kontrollere og tyne for ressurser. Den dypøkologiske tankegangen og den filosofiske respekten for naturens egenverdi er ikke nærmere enn før. Følelsen av bare å oppleve naturen og leve seg inn i den uten å sette spor, og uten å drepe noe, den dyrkes sjelden. Innen kunsten er slik natur- og miljøbevissthet nå mye sterkere enn noen gang før, så det er min bestemte mening at også fotografene må følge etter på denne stien.
Natur og kunst
Når jeg tenker tilbake på hva som sitter fast i hukommelsen etter noen titall års liv på jorden, så ender jeg opp med to ting: naturopplevelser og kunstopplevelser. Jeg husker ikke noe av det jeg har kjøpt eller spist, men den rå luften og det vide utsynet over fjelltoppen en sommernatt i Lofoten og filmen til Roy Andersson, sitter spikret i minnet. Målet med programmet på Norsk NaturfotoFestival 2015 er å gi deltakerne en unik input akkurat i dette skjæringspunktet mellom natur og kunst, – det som forblir fastbrent i minnet, selv etter at det meste annet er rammet av det mentale viskelæret.
Naturfotografi har historisk vært preget av en søken etter det ville og spektakulære, som en jakt med kamera. Det fotografiske bildespråket, dybden og tolkingsrommet i bildene har uteblitt. På naturfotofestivalen blir denne virkeligheten endret. Bredden i bildeuttrykk blir spent vidt, og alt fra den biologiske dokumentasjonen til den rene kunsten vies plass. Foredragsholderne er blant verdens beste på sine felt.
Allerede etter festivalens første år i 2014 har det begynt å gå internasjonale rykter om dens nyskapende lekenhet. Ingen andre festivaler i verden evner å samle så mange fotografiske inntrykk og uttrykk om natur som Norsk NaturfotoFestival. Ingen andre festivaler byr på så mye inspirasjon og naturglede, mental ballast og dyp innsikt.
Er du på søken etter de store spørsmålene i livet? Da trenger du ikke avkobling, men tilkobling! Koble deg til Norsk NaturfotoFestival!
Pål Hermansen fra Siggerud i Ski er programansvarlig for Norsk naturfotoFestival, og en av Norges mest premierte naturfotografer. Han hører med blant verdens aller ypperste utøvere i denne fotografiske sjangeren.
________________________
Og er du en av dem som ikke har anledning til å få med deg Norsk Naturfotofestival, så er vi så heldige at Norge de siste årene har seilt opp som landet med de mange fotofestivaler. La meg nevne noen: Nordic Light i Kristiansund, Dokfestivalen i Fredrikstad, Lofoten Internasjonale Fotofestival, DOK i Oslo, Trondheim Dokumentarfestival og Polar Fokus i Tromsø (Redaktørens anmerkning).
Pål Hermansen
Pål Hermansen
Pål Hermansen
Pål Hermansen
Pål Hermansen
Samtidig tolker jeg inn i teksten en påstand eller forståelse om det kreative, det skapende, som tydeligvis ikke dekker strikkingen til tante mens hun ser på MGP, barns tegning av disse fantasifigurene, eller publikums naturopplevelse når de ser bilen rase ut over Nordkappplatået;-) Der har vi altså ulikt syn på hva som er kreativt og skapende, hvis min tolkning er noenlunde korrekt.
Jeg tolker også inn at det bare er kunstnere som har engasjement for det de driver med. At andre er ute etter en quick-fix, de enkle løsninger. Når jeg ser engasjementet f.eks. hos lærere og assistenter i skolen, i helsevesenet og i frivillige organisasjoner, vet jeg at det ikke helt er sånn. Og heldigvis er ikke verden så polarisert (som Hermansen også skriver) at det er "enten eller".
Når dette er sagt er Pål Hermansen (og Magnus Reneflot, også fra Ski) en av de Norske naturfotografer jeg setter mest pris på, og jeg er imponert over og glad for engasjementet og den fantastiske jobben som er gjort med å skape og dra i land en naturfotofestival her i Ski.