Vi møter Eva Rose Furmyr en solskinnsdag på Tøyen senter, ikke langt fra der hun bor. Eva er Norges fremste fødselsfotograf, og rundet 100 fødsler for et par uker siden. Men veien dit har vært lang, og kampene mange for å leve 100% som fotograf i et stadig vanskeligere marked.
-Jeg vokste jo opp i fotobutikk og i mørkerom. Både far og bestefar var i bransjen, og bestefar gjorde det tidlig klart at jeg skulle bli fotograf. Jeg fikk mitt første kamera da jeg var tre. Han tok meg med for å lære om lyssetting og eksponering, og fortsatt kan jeg stort sett jobbe uavhengig av lysmålere hvis det trengs.
Eva tok betalte fotooppdrag allerede som 16-åring, men sier hun så ut som hun var 12, og ble ikke tatt helt seriøst. Men interessen for fødsler startet lenge før det.
-Da jeg var sju år gammel fikk jeg en lillesøster, og både jeg og broren min på fem fikk være med på fødselen. Det var en utrolig fascinerende opplevelse som jeg senere ønsket å forsøke å formidle gjennom bilder.
Da hun som 19-åring gikk på fotolinja på Strømmen v.g.s., ble hun tilbudt å fotografere fødsler for magasinet «Gravid». For henne var det det ideelle tilbudet, mens redaksjonen spurte henne fordi ingen andre orket å ta slike jobber. Derfra har det ballet på seg, og i dag får hun forespørsel om flere slike jobber enn hun kan si ja til.
-Det er fryktelig vanskelig å ta slike oppdrag, for man vet aldri når jobben skal gjøres. Fødselen kan starte mange uker for tidlig, og vanligvis om natta. Jeg må alltid være parat, og oppdrag kan kollidere. Hvis det blir kollisjon, er jeg så heldig at lillesøsteren min nå også er fotograf og kan steppe inn for meg.
Slike utfordringer gjør også at man ikke kan leve av å være fødselsfotograf alene. Så Eva tar også bilder av gravide, av barn og ikke minst en del firmaoppdrag, som gjør at hun kan leve av kun å være fotograf. Det er en prestasjon i seg selv i dagens marked. Hun får et stolt uttrykk i ansiktet når jeg da sammenlikner henne med Morten Krogvold og de ganske få andre som klarer det samme.
-Som 20-åring tjente jeg mer enn i dag. Markedet har blitt mye tøffere, og jeg anser meg som heldig som har en nisje og fikk et navn før tidene ble så harde. Jeg har heller ikke villet ta så mye betalt for fødslene, da det vil ekskludere mange helt vanlige mennesker.
Vi er veldig nysgjerrige på hvordan jobben foregår når fødselen først er i gang, og merker fort at her har vi å gjøre med en person med svært mye erfaring.
-Jeg foretrekker hjemmefødsler, men er med på både vanlige sykehusfødsler og keisersnitt. Når det står på som verst, trekker jeg meg ofte litt unna for å gi fødende og helsepersonell nok armslag. Men jeg kan også trå til som fødselshjelper når det trengs. Det hender jeg legger meg i sengen med den fødende og holder rundt henne. Jeg har også gått ut på gangen for å trøste fortvilte fedre som føler seg maktesløse, og fått dem tilbake inn på fødestua. Jobben min er mye mer enn å fotografere, og man trenger litt sosiale antenner og vite når man skal holde kjeft.
En fødsel er en av de mest følelsesladde situasjoner man opplever i løpet av livet, og mange som har opplevd det selv, har problemer med å være tilstede ved fødsler. Eva har ikke selv født, og mener det gir henne en nødvendig distanse til det som skjer, og gjør at hun kan være mer opptatt av det som skjer, enn av egne følelser.
Rent teknisk jobber hun nesten utelukkende med tilgjengelig lys – det er umulig å lyssette en operasjonssal. Men hun har alltid med seg en liten håndholdt blits hun kan bruke når barnet kommer. Det er vanligvis dunkel belysning – det framskynder fødselen.
-Når barnet først kommer, skjer det ofte veldig fort, og da må jeg kunne fryse bevegelsene. Derfor bruker jeg blitsen i akkurat slike situasjoner. Til nå har jeg også jobbet i svart/hvitt. Det er litt lettere med tanke på lys, og det er en del blod og slim som ikke ser videre delikat ut i farger. Men min 100. fødsel var i et rom med så fantastiske farger, at jeg der og da bestemte meg for også å kunne bruke fargebilder. Så fra nå vil jeg gjøre begge deler.
Av fotoutstyr går det i fullformatkamera for å fange mest mulig lys, og en 24-70mm f/2.8 for å ha fleksibiliteten til å kontrollere utsnittet og samtidig en viss dybdeskarphetskontroll. «Men jeg har blitt fortalt at jeg burde prøve et speilløst system også, men jeg har ikke peiling på sånt» forteller hun. Jeg er veldig lite teknisk og stiller bare eksponeringen.
I 2014 hadde Furmyr en utstilling på Rådhuset i Oslo. Hun jobbet med å få støtte til den, men det var ingen som var villige til å stille opp, så hun finansierte det hele selv.
Les mer om utstillingen her.
-Det var ganske mange interessante besøkende. Her var det gravide med fødselsangst som ble sendt hit av jordmødre for å se hvor vakker en fødsel kan være. Det kom turister som syntes det var meget pinlig å se på fødende damer. Det kom personer med traumer fra egne fødselsopplevelser, og ikke minst gjorde det at folk tok kontakt med meg for å be meg fotografere når de selv skulle føde. Fram til da hadde jeg mest fotografert for magasiner og andre prosjekter.
Nå er hun i gang med en serie som går på Aftenposten TV, der de filmer ulike fødsler rundt i Norge. Evar forteller at de ønsker å vise hvor vakker en fødsel kan være, og hvilke muligheter man har, enten man vil føde hjemme, på ABC-klinikken eller en mer vanlig sykehusfødsel. Vi har ambisjoner om å ta prosjektet ut i verden og dokumentere fødsler i andre land, der det er andre tradisjoner og praksiser.
Da Foto.no intervjuet Eva Rose Furmyr i 2008, fortalte hun at «Drømmen er (…) å reise mye til utlandet i forbindelse med jobb, helst da for å fotografere kjente rockeband.» Vi spurte hva som skjedde med den drømmen.
-Jeg liker å fotografere konserter, men det er ingen penger i sånt. Men jeg skal på noen konserter i helgen – har du et speilløst kamera jeg kan få prøve?
Klikk på fanen "Bildevisning" øverst for å se flere bilder og i større format.
NB: Eva Rose Furmyr skal ha foredrag hos Foto.no i Barcode onsdag 14. juni kl. 16.30.
Begrenset plass, så meld deg på her. Det koster ingenting.
Alle bilder: Eva Rose Furmyr, med mindre annet er oppgitt.
-Jeg vokste jo opp i fotobutikk og i mørkerom. Både far og bestefar var i bransjen, og bestefar gjorde det tidlig klart at jeg skulle bli fotograf. Jeg fikk mitt første kamera da jeg var tre. Han tok meg med for å lære om lyssetting og eksponering, og fortsatt kan jeg stort sett jobbe uavhengig av lysmålere hvis det trengs.
Eva tok betalte fotooppdrag allerede som 16-åring, men sier hun så ut som hun var 12, og ble ikke tatt helt seriøst. Men interessen for fødsler startet lenge før det.
-Da jeg var sju år gammel fikk jeg en lillesøster, og både jeg og broren min på fem fikk være med på fødselen. Det var en utrolig fascinerende opplevelse som jeg senere ønsket å forsøke å formidle gjennom bilder.
Da hun som 19-åring gikk på fotolinja på Strømmen v.g.s., ble hun tilbudt å fotografere fødsler for magasinet «Gravid». For henne var det det ideelle tilbudet, mens redaksjonen spurte henne fordi ingen andre orket å ta slike jobber. Derfra har det ballet på seg, og i dag får hun forespørsel om flere slike jobber enn hun kan si ja til.
-Det er fryktelig vanskelig å ta slike oppdrag, for man vet aldri når jobben skal gjøres. Fødselen kan starte mange uker for tidlig, og vanligvis om natta. Jeg må alltid være parat, og oppdrag kan kollidere. Hvis det blir kollisjon, er jeg så heldig at lillesøsteren min nå også er fotograf og kan steppe inn for meg.
Slike utfordringer gjør også at man ikke kan leve av å være fødselsfotograf alene. Så Eva tar også bilder av gravide, av barn og ikke minst en del firmaoppdrag, som gjør at hun kan leve av kun å være fotograf. Det er en prestasjon i seg selv i dagens marked. Hun får et stolt uttrykk i ansiktet når jeg da sammenlikner henne med Morten Krogvold og de ganske få andre som klarer det samme.
-Som 20-åring tjente jeg mer enn i dag. Markedet har blitt mye tøffere, og jeg anser meg som heldig som har en nisje og fikk et navn før tidene ble så harde. Jeg har heller ikke villet ta så mye betalt for fødslene, da det vil ekskludere mange helt vanlige mennesker.
Vi er veldig nysgjerrige på hvordan jobben foregår når fødselen først er i gang, og merker fort at her har vi å gjøre med en person med svært mye erfaring.
-Jeg foretrekker hjemmefødsler, men er med på både vanlige sykehusfødsler og keisersnitt. Når det står på som verst, trekker jeg meg ofte litt unna for å gi fødende og helsepersonell nok armslag. Men jeg kan også trå til som fødselshjelper når det trengs. Det hender jeg legger meg i sengen med den fødende og holder rundt henne. Jeg har også gått ut på gangen for å trøste fortvilte fedre som føler seg maktesløse, og fått dem tilbake inn på fødestua. Jobben min er mye mer enn å fotografere, og man trenger litt sosiale antenner og vite når man skal holde kjeft.
En fødsel er en av de mest følelsesladde situasjoner man opplever i løpet av livet, og mange som har opplevd det selv, har problemer med å være tilstede ved fødsler. Eva har ikke selv født, og mener det gir henne en nødvendig distanse til det som skjer, og gjør at hun kan være mer opptatt av det som skjer, enn av egne følelser.
Rent teknisk jobber hun nesten utelukkende med tilgjengelig lys – det er umulig å lyssette en operasjonssal. Men hun har alltid med seg en liten håndholdt blits hun kan bruke når barnet kommer. Det er vanligvis dunkel belysning – det framskynder fødselen.
-Når barnet først kommer, skjer det ofte veldig fort, og da må jeg kunne fryse bevegelsene. Derfor bruker jeg blitsen i akkurat slike situasjoner. Til nå har jeg også jobbet i svart/hvitt. Det er litt lettere med tanke på lys, og det er en del blod og slim som ikke ser videre delikat ut i farger. Men min 100. fødsel var i et rom med så fantastiske farger, at jeg der og da bestemte meg for også å kunne bruke fargebilder. Så fra nå vil jeg gjøre begge deler.
Av fotoutstyr går det i fullformatkamera for å fange mest mulig lys, og en 24-70mm f/2.8 for å ha fleksibiliteten til å kontrollere utsnittet og samtidig en viss dybdeskarphetskontroll. «Men jeg har blitt fortalt at jeg burde prøve et speilløst system også, men jeg har ikke peiling på sånt» forteller hun. Jeg er veldig lite teknisk og stiller bare eksponeringen.
I 2014 hadde Furmyr en utstilling på Rådhuset i Oslo. Hun jobbet med å få støtte til den, men det var ingen som var villige til å stille opp, så hun finansierte det hele selv.
Les mer om utstillingen her.
-Det var ganske mange interessante besøkende. Her var det gravide med fødselsangst som ble sendt hit av jordmødre for å se hvor vakker en fødsel kan være. Det kom turister som syntes det var meget pinlig å se på fødende damer. Det kom personer med traumer fra egne fødselsopplevelser, og ikke minst gjorde det at folk tok kontakt med meg for å be meg fotografere når de selv skulle føde. Fram til da hadde jeg mest fotografert for magasiner og andre prosjekter.
Nå er hun i gang med en serie som går på Aftenposten TV, der de filmer ulike fødsler rundt i Norge. Evar forteller at de ønsker å vise hvor vakker en fødsel kan være, og hvilke muligheter man har, enten man vil føde hjemme, på ABC-klinikken eller en mer vanlig sykehusfødsel. Vi har ambisjoner om å ta prosjektet ut i verden og dokumentere fødsler i andre land, der det er andre tradisjoner og praksiser.
Da Foto.no intervjuet Eva Rose Furmyr i 2008, fortalte hun at «Drømmen er (…) å reise mye til utlandet i forbindelse med jobb, helst da for å fotografere kjente rockeband.» Vi spurte hva som skjedde med den drømmen.
-Jeg liker å fotografere konserter, men det er ingen penger i sånt. Men jeg skal på noen konserter i helgen – har du et speilløst kamera jeg kan få prøve?
Klikk på fanen "Bildevisning" øverst for å se flere bilder og i større format.
NB: Eva Rose Furmyr skal ha foredrag hos Foto.no i Barcode onsdag 14. juni kl. 16.30.
Begrenset plass, så meld deg på her. Det koster ingenting.
Alle bilder: Eva Rose Furmyr, med mindre annet er oppgitt.
Foto: Lars Myhren Moland