Arnfinn Johansen

Økonom og naturfotograf med fokus på verdier, ettertanke og miljø.

Arnfinn Johansen er en sjelden blanding av strukturert økonom og utforskende naturfotograf. Internasjonalt har han de siste årene fått stadig mer anerkjennelse gjennom konkurranser. Det siste tilskuddet til premiesamlingen fikk han nylig i London da han ble National Award Winner i verdens største fotokonkurranse, Sony World Photography Awards. Vi har tatt oss en prat med Arnfinn om hans prosjekter og hvordan han jobber.


Kort status om deg selv?

- Jeg kommer fra Røyken, men de siste 25 årene har jeg bodd på Lillehammer med fru og to jenter som nå er blitt 17 og 19 år. Jobbmessig er jeg økonomisjef og styreleder i IT-konsulentselskapet Styrmand AS som jeg startet med kollegaer for en del år siden.



- Naturfotografering er min store lidenskap og hobby. I tillegg har det utviklet seg til en bigeskjeft. Jeg reiser mye, holder utstillinger, selger bilder og har stadig naturfotoprosjekter gående. Men jeg synes det er godt å ha en annen jobb som krever, slik at fotograferingen blir avkobling og ikke en tvangstrøye. Således gir jobben i Styrmand energi til naturfotograferingen, og vice versa, og jeg slipper å gå på akkord med meg selv med hensyn til hva jeg vil bruke tiden på når jeg fotograferer.


Hvorfor begynte du med naturfotografering?

- Fra jeg var liten har jeg alltid vært naturinteressert. Skogen var min lekegrind. Vi hang opp fuglekasser, samlet fjær, fisket i elva, dro på overnattingsturer, brant bål og holdt på. Sommer som vinter. Jeg var spesielt interessert i fugler, og leste alt jeg kom over. Som for mange andre var Sverre M. Fjelstad den store inspiratoren, og jeg har vel sett og lest det meste av han også. Så overtok jeg et Kodak Instamatic, men noe særlig til bilder ble det ikke før jeg som fjortenåring kjøpte mitt første speilreflekskamera, et Minolta XG-1. Med hjelp fra faren min bygde jeg også mørkerom i kjelleren, og der flyttet jeg inn. Fra da tok også fotobasillen varig bolig i meg, og det ble naturlig å kombinere mine interesser for natur og foto.


Hvordan vil du beskrive din utvikling som fotograf, og hvor står du nå?

- Det har vært ulike faser. I begynnelsen handlet det mye om landskapsfotografering. Den gang hadde jeg bare et vidvinkelobjektiv til kameraet. Med det fotograferte jeg kulturlandskapet i Røyken. Spesielt var jeg glad i de vidstrakte jordene og de store flatene, hvor blikkfanget i bildene ble gårdene som lå som små miniatyrhus i landskapet. Jeg jobbet stort sett bare med svart/hvitt, og jeg husker fortsatt den salige rusen etter timer i mørkerommet i luft bestående av Tetenal fremkaller og fixervæske iblandet Bob Dylan fra kassettspilleren...



- Så ble det mange år med fototurer rundt i Norge, og deretter ut i verden. Parallelt ble fotoutstyret jevnlig oppgradert med nye kameraer og stadig lengre og mer lyssterke teleobjektiver. Dette kombinert med dedikasjon til bestemte steder og arter, gjorde at kvaliteten på bildene økte. Bildearkivet vokste også, noe som var et mål og som jeg lot meg inspirere av.


- I de siste årene har naturfotograferingen utviklet seg til noe mer. Nå er fotografi like viktig som natur, og natur har også blitt naturvern. Jeg driver fortsatt med det jeg kaller naturfotografering, ordet er egentlig ikke så viktig, men jeg vil at resultatet skal være noe mer enn bare et teknisk godt naturbilde. Nå er jeg opptatt av at bildene mine også skal fortelle en historie og gi refleksjon. Naturen har en egenverdi, og det står sterkt i meg. Derfor er jeg opptatt av at bildene skal gi ettertanke og frembringe ydmykhet. Jeg vil også at betrakteren skal oppleve nærhet og kontakt. For eksempel skal det ikke bare være et bilde av en hvilken som helst fjellrev, men av den fjellreven, det spesielle individet. Det handler om intimitet, og jeg vil gjerne få fram dyrets personlighet.



- Det jeg vil er at mine naturbilder skal oppleves på samme måte som et sterkt reportasjebilde eller et virkelig godt portrettbilde, hvor man føler kontakt og evner å leve seg inn i en situasjon, en historie eller et liv – uten at man kjenner eller har erfart denne sitasjonen selv eller vet hvem de på bildet er. Av norske fotografer som behersker denne kunsten finner man blant andre Espen Rasmussen, Andrea Gjestvang og Morten Krogvold. Innenfor naturfotografi vil jeg internasjonalt fremholde Nick Brandt, og da spesielt hans prosjekt Inherit the Dust.



- Jeg bruker fortsatt teleobjektiver og hovedmotivet kan gjerne være tett på. Jeg vil jo ha blikkontakt. Men jeg synes ofte at bildet står sterkere hvis miljøet rundt også får spille sin rolle. Derfor jobber jeg med alle brennvidder. Tett på med vidvinkel gir kanskje det råeste uttrykket. Som mennesker har også dyr sine karaktertrekk og sin personlighet, og man må nært for å fange den. Derfor trenger det heller ikke være ekstreme actionscener for min del, jeg er mer fornøyd hvis jeg klarer å formidle historien og magien i en helt vanlig situasjon. Men historien må ikke være for lettlest eller åpenbar. Det er bedre om den ligger litt under overflaten og blir tydeligere jo lenger man betrakter bildet. Det forsterker opplevelsen. Det blir som med musikk, det er de mer krevende verkene man aldri blir lei av.


Hvilke tanker har du rundt komposisjon?

- Om komposisjon tenker jeg at regler er til for å brytes, men at du må ha kunnskap og erfaring for at det skal bli bra. Selv er jeg ganske konservativ. Som oftest vil jeg ha en balansert komposisjon som er stram og ren, gjerne med mye flater. Det er flatene som gjør et bilde, tenker jeg ofte. På den måten har jeg også kommet litt tilbake til begynnelsen med fokus på landskapet, stemningen og miljøet. Det er dog en forskjell: Før var gjerne et lite hus eller en gård blikkfanget i bildene mine, mens nå er det et dyr eller en fugl.


Du reiser mye, kan du fortelle litt om noen av dine favorittsteder og hvordan du jobber der?

- De siste årene har spesielt Kenya og Svalbard vært satsingsområder for meg. Jeg er veldig glad i begge lokasjoner, og siden dette er steder som er relativt gjennomfotografert gir det meg en ekstra utfordring. Jeg er derfor bevisst på å løse det på min måte og med mitt eget uttrykk. Derfor har jeg også jobbet med nye tekniske løsninger som jeg har prøvd ut på disse stedene, både over og under vann. Planleggingsmessig er det jo en fordel å vite hva som venter en, men enda viktigere: Når man stadig vender tilbake til steder man har vært før får man også miljøet og opplevelsene mer under huden. Det gir ro i sinnet, og for meg er det viktig for å lykkes med det gode bildet. Av samme grunn har jeg mange favorittsteder i nærmiljøet som jeg også ofte besøker.


- På Svalbard har jeg jobbet en del med undervannsfotografering av hvalross. Det er ikke tilrådelig å dykke med hvalross da det er svært risikofullt, så fotograferingen gjør jeg i sjøkanten med vadebukser, undervannshus og monopod. Litt styr er det, men det fungerer. Det gir mulighet for både undervannsbilder og splittbilder, og noen ganger kommer hvalrossen kloss på og "kysser" domen. Da må man være veldig våken og forsiktig, for dette kan være gutter på opp mot to tonn og de er ikke til å spøke med.


- Nå det gjelder Kenya har jeg jobbet mye med fotografering av løver – med vidvinkel – helst på avstander fra null til én meter. Det kan jo høres ut som et enda mer risikabelt prosjekt, men denne fotograferingen foregår med fjernstyrt kamera og radiostyrt bil. Løsningen er selvutviklet, og her har det vært mye prøving og feiling for å få det til å fungere. Da er det ekstra hyggelig at bildene blir lagt merke til, som i Por el Planeta hvor jeg vant portrettkategorien med et svart/hvitt-bilde av en ung hannløve. Det har vært mange turer til Kenya de siste to årene i forbindelse med dette prosjektet, og i slutten av juni reiser jeg ned igjen. Det er fortsatt mye uprøvd og jeg har mange bilder i hodet. Jeg har for øvrig egen spesialtillatelse fra nasjonalparkmyndighetene for å utføre denne typen fotografering, som foregår off road og uten forstyrrelser fra andre safaribiler.



Hva har du med deg av utstyr når du drar ut for å fotografere?

- Jeg har for tiden to Nikon D5-hus og et Nikon D4s. Objektivene jeg bruker mest er 16-35/4, 70-200/2.8, 400/2.8 og 600/4, men jeg drar på mye annet også, som 24-70/2.8, konvertere og div småutstyr. Totalt blir det 90 kg for å være nøyaktig når det gjelder Kenya, men det er også inklusiv stativ, datautstyr, radiostyrte biler med ditto utstyr, reservedeler og verktøy! Når man kjører bil eller båt kan man jo ta med det man vil, mens på fjellturer må man være mer selektiv. Løsningen blir likevel ofte å gå inn i fjellet og sette opp en basecamp, for så å gå tilbake til bilen for å hente resten av utstyret. Det hender også jeg bruker sykkel med trillevogn. På vinterturer bruker jeg alltid transportpulk. Når jeg sitter i fotoskjul eller på post, har jeg Gitzo eller Sachtler karbonstativ med Wimberley vugge, eller jeg bruker Uniqball til panorering. Ellers jobber jeg helst på frihånd, og med de nye og lette teleobjektivene fra Nikon er det mulig. Da kan jeg også velge å bruke naturen som støtte, for eksempel legge an mot våte gresstuer på Hornøya eller ligge i flodhestmøkka i Maasai Mara...



Hva er dine tips til andre som ønsker å bli bedre naturfotografer?

- De vanlige tipsene er jo av typen at man bør lære å bruke kameraet manuelt, man bør fotografere med lavest mulig perspektiv (ofte), man bør lære seg mest mulig om arten man fotograferer etc. Alle disse rådene gjelder. Å lese er også vel anvendt tid, for eksempel boken 101 gode råd for naturfoto av Ole J Liodden. Men i tillegg til de "vanlige" rådene vil jeg fremheve noe annet som jeg synes er vel så viktig: Prøv å gjøre din egen greie! Naturfotografer er kjent for å reise til de samme stedene, men da må man være bevisst slik at man ikke også kommer hjem med de samme bildene! Dra gjerne til populære destinasjoner og benytt gjerne tilrettelagte åteplasser – det ligger både miljøvern, god økoturisme og effektiv tidsbruk i det – men med tanke på å utvikle deg som fotograf bør du på forhånd tenke ut hva du vil ha ut av turen og hva slags type bilder du søker. Har du en idé som bygger opp under din egen stil og verdier, vil du oftere lykkes med det gode bildet. Og da vil også ditt fotografiske uttrykk sakte men sikkert bli tydeligere.



Om fotografen
Arnfinn Johansen er økonom og naturfotograf. Etter at han i 2011 begynte å levere bilder til internasjonale fotokonkurranser, har han vunnet priser i bl.a. GDT European Wildlife Photographer of the Year, Glanzlichter, Global Arctic Awards, Asferico, Oasis, Nature´s Best, Por el Planeta m.fl. Arnfinn var den første som vant tittelen Nordens Naturfotograf i Nordic Nature Photo Contest (NNPC, 2011), og i 2016 vant han en førstepremie i verdens største fotokonkurranse, Sony World Photography Awards. Arnfinn er medlem i Norske Naturfotografer (NN) som er en eksklusiv forening for helt eller delvis profesjonelle naturfotografer.

Flere bilder og mer om Arnfinns prosjekter finnes på www.arnfinnjohansen.com.