Skrevet av Christian Roth ChristensenDet blir stadig mørkere denne sene høstettermiddagen, etter en rekordfrustrerende kort sommer, og med bange ideer om en enda verre vinter. Carsten Arnholm setter seg ned foran meg i en travel kafé på Torshov. Mannen er straks 80 år, har drevet med fotografi siden han var 9 år og er sulten. Han bestiller en salat. Jeg holder meg til en kaffe.
Vi begynner så smått å prate mellom tygg og svelg av den tilsynelatende smakfulle salaten. Om gamle prosjekter, utstillinger på 80-tallet og andre ting. En myk start, før praten om utstyr tar over. Da får maten fred for en stakket stund.
1D Mark III, sier Arnholm nesten før jeg har spurt.
- Den raske fokuseringen, den gode bildekvaliteten, perfekt. Jeg har testet det meste, også av nyere modeller og også den nye 7D til Canon, sier han med stolthet. Men utstyrsengasjementet har flere lag. Det er ikke bare hans egen fascinasjon som opptar, men også en iboende frustrasjon over andres materialistiske behov.
Det er så mange såkalte fotografer som kjøper alt for dyrt utstyr uten å han den minste peiling på hvordan det fungerer, angriper han.
Som jeg har sett det på Svalbard, hvor den ene utstyrsfanatikeren etter den andre står med astronomiske teleobjektiver for å fotografere fugler og isbjørner, uten å forstå seg på teknikken som kreves for å fange skarpe gode bilder av dem. Hva skjer? spør han.
Og Arnholm har et poeng. Med den digitale utviklingen har tersklene også sunket for den allmenninteresserte fotografen for kvalitetskrav og generell grunnkunnskap. For de som bare vil ha det beste så holder det å ha pengene.
Hvor startet denne fascinasjonen og det tilsynelatende endeløse engasjementet hos den 79 år gamle Arnholm? Egentlig var han en flittig jusstudent, og senere en betydelig jurist og embetsmann, så hvordan kunne han i predigital alder i det hele tatt finne tid til denne hobbyen?
- Jeg bodde i mørkerommet, var der absolutt hele tiden, erindrer han. Vi befinner oss i mørkerommet på Blindern, hvor Arnholm kopierte, kopierte og kopierte seg frem til nye løsninger og bedre resultater, mens han fikk kritisk veiledning av de andre som brukte lokalene. Han likte seg i mørket, men syntes utstyret på Blindern var elendig. Han meldte seg inn i Oslo Kamera Klubb en gang midt på 50-tallet, og det hele ble et hakk mer seriøst.
- Oslo Kamera Klubb bidro til at jeg skjerpet meg på mørkeromsarbeidet og kopieringen, sier han.
Han var i 20-årene, student, med gradvis økende erfaring. Men det startet ikke her. I følge Arnholm var han 9 år gammel da han startet leken med et gammelt bokskamera, hvor gjerne familie og venner var målet og stoler eller bord fungerte som stativ. Eksperimentet startet med andre ord svært tidlig.
Det skulle by på en svært interessant ferd for Arnholm, som jobbet seg gjennom utallige eksponeringer av både mennesker, dyr, insekter og det endeløse landskapet. Kameraet har vært, og er, med uansett. Det har resultert i en rekke interessante fotografier og prosjekter. Som for eksempel serien Slektninger og portrettet Ekteparet, som er skapt gjennom teknikken fotografikk.
- Det er en teknikk som var mye brukt på 50- og 60-tallet, og som fremstilles ved å endre gråskalaen i bildet gjennom mørkeromsarbeid, forteller han. For øvrig en teknikk som var mye brukt i blant annet plakatkunst.
Det er lenge siden jeg laget disse bildene, og jeg har forsøkt det samme eksperimentet gjennom digital behandling i for eksempel Photoshop, uten samme hell. Der mangler filmens korn og karakter, sier han. Men nettopp overgangen til det digitale har vært viktig for Arnholm.
Jeg er glad jeg har vært gjennom mørkeromstiden, og all eksperimenteringen. Bare forholdet til tiden og nøyaktigheten som kreves i et mørkerom er helt essensiell i en overgang til digital bildebehandling.
Det meste av arbeidet blir i dag utført digitalt. Han er tilfreds med hva det digitale kan tilby, sammenliknet med det gode gamle.
Utviklingen har gått veldig langt, faktisk så langt at den så smått begynner å stagnere. Du ser det på prisene, hvor de billige kameraene er tilnærmet like gode som de dyre, mener han. Det virker som han har rett. For når Canon introduserer en ny 5D så er det videofunksjonen som er samtaleemnet. Slik har det ikke vært tidligere, da bildebrikken, megapiksler eller fullformat har vært det som vipper den ene eller andre veien. Igjen bringer det samtalen over på en negativ konsekvens. Arnholm irriterer seg nemlig veldig over nettopp denne overtilgjengeligheten av superkameraer til spottpris. Ikke fordi han ønsker å bruke masse penger, men fordi det inviterer alt for mange til å leke fotograf.
Du ser det på bildekritikken på for eksempel foto.nos sider, sier han, og antyder et savn av gode bilder produsert av de mange fotoentusiastene rundt om.
Bildekritikken følges ikke opp og det er ingen terskel, noe som gjør den helt uinteressant. Her må det settes krav, oppmuntrer han med alvorlig mine. Denne formaningen retter han like gjerne til alle nåværende og vordende fotografer.
Vær nøye med å lære grunnprinsippene teknisk, og gidd å prøve og feile, for uten å eksperimentere kommer man absolutt ingen vei, understreker han.
- Vær kritisk, til alt.
Arnholm har ikke spist på en stund. Praten går i ett nemlig. En liten pause oppstår mens han tar noen biter til av den uvanlig store salaten. Jeg spør han om han kan beskrive seg selv som fotograf. En lengre tenkepause oppstår.
- Si det.
- Jeg er definitivt ingen yrkesfotograf, og har aldri vært det. Men jeg er heller ingen hobbyfotograf. Akkurat nå er fotografering alt jeg driver med, sier han, og forteller velvillig om oppdrag som stillbildefotograf på hans 16 år gamle barnebarns hjemmesnekrede filmsett, eller dokumentasjonen av hans 13 år gamle barnebarns modellflyproduksjon.
- Mye av det jeg driver med innen foto i dag knyttes direkte opp mot min enorme naturinteresse.
Også her er engasjementet stort, og Arnholm nyter godt sin posisjon som formann i BioFotos lokallag på Østlandet.
- Jeg reiser en god del rundt, og viser bildene mine, enten det er i fotoklubbene, eller BioFotos lokalavdelinger. Det er noe jeg er interessert i.
I det hele tatt har Arnholm vært en del rundt, og særlig i kaldere strøk. Antarktis og ikke minst Svalbard har hatt flere besøk av en fotograferende herremann. Og ikke minst Østensjøvannet, hvor det yrende fuglelivet er mål for et tusentalls eksponeringer av fugler i ymse varianter av aktivitet. Han tygger litt igjen.
- Men en ting som kan sies om meg er at jeg er grundig. Ja, jeg har interesse for godt arbeid, sier han med overbevisning.
Å kombinere grundig, godt arbeid med kreativ eksperimentering er kjernen til noe spesielt, sier han. Og det skinner gjennom. Ta for eksempel hans fotografier av insekter. Alle har kanskje fotografert insekter en og annen gang, en veps på et blad, en marihøne som flyr foran nesen. Men er det noen som har satt seg nevneverdig inn i hvordan for eksempel øyenstikkere opptrer i flukt?
- En gang brukte jeg cirka en måned på å eksperimentere med øyenstikkere, hvor jeg forsket, diskuterte teknikker og analyserte hver eneste eksponering, inntil sluttresultatet var på plass.
Da antar man også at han var tilfreds med sluttresultatet. Så er det kanskje også denne type arbeid som kreves for å gjøre for eksempel insektsfotografering til noe spennende, for man lærer ufattelig mye om det man tar bilder av.
Og det er en lærd mann som taler, det er det ingen tvil om. Han har levd lenge og opplevd mye. Men han stanser aldri, og er like aktiv i dag som alltid, også som nettverksbygger.
- De fleste jeg kjenner i dag har jeg møtt gjennom fotografiet. Både som kursholder, gjennom engasjementet i BioFoto og i et hav av andre sammenhenger har jeg truffet mennesker. Dette bærer selvsagt frukter, vedkjenner han.
Han har også deltatt i konkurranser i inn- og utland, i land som Brasil, Belgia, India, Frankrike og vunnet både heder og ære. Og på 70- og 80-tallet samarbeidet han med et argentinsk grafisk tidskrift om den visuelle utformingen. Alt dette som amatørfotograf.
Snart er han 80.
- Jeg har feiret allerede. Det var et realt lurendreieri, hvor familie og venner overrasket. Jeg fikk beskjed om å sette av dagen til fotografering, og ladet opp batterier, pakket ned 3 kamerahus, ymse objektiver og en haug med utstyr. Innenfor dørene stod derimot 10 mennesker med hatt, champagne og bursdagssang.
- Noen fortalte meg at fjeset mitt var penger verdt, ler han.
- Og visstnok var dette planlagt siden mai, så mange har de holdt tett.
Han er ved godt mot, selv så nære det store tallet.
- Man merker vel at man blir mindre sprek, men jeg er svært aktiv.
Og så lenge jeg lever vil jeg gjøre mitt beste, akkurat det holder meg ved like, smiler han.
Akkurat det tviler jeg ikke på et sekund.
Vi begynner så smått å prate mellom tygg og svelg av den tilsynelatende smakfulle salaten. Om gamle prosjekter, utstillinger på 80-tallet og andre ting. En myk start, før praten om utstyr tar over. Da får maten fred for en stakket stund.
1D Mark III, sier Arnholm nesten før jeg har spurt.
- Den raske fokuseringen, den gode bildekvaliteten, perfekt. Jeg har testet det meste, også av nyere modeller og også den nye 7D til Canon, sier han med stolthet. Men utstyrsengasjementet har flere lag. Det er ikke bare hans egen fascinasjon som opptar, men også en iboende frustrasjon over andres materialistiske behov.
Det er så mange såkalte fotografer som kjøper alt for dyrt utstyr uten å han den minste peiling på hvordan det fungerer, angriper han.
Som jeg har sett det på Svalbard, hvor den ene utstyrsfanatikeren etter den andre står med astronomiske teleobjektiver for å fotografere fugler og isbjørner, uten å forstå seg på teknikken som kreves for å fange skarpe gode bilder av dem. Hva skjer? spør han.
Og Arnholm har et poeng. Med den digitale utviklingen har tersklene også sunket for den allmenninteresserte fotografen for kvalitetskrav og generell grunnkunnskap. For de som bare vil ha det beste så holder det å ha pengene.
Hvor startet denne fascinasjonen og det tilsynelatende endeløse engasjementet hos den 79 år gamle Arnholm? Egentlig var han en flittig jusstudent, og senere en betydelig jurist og embetsmann, så hvordan kunne han i predigital alder i det hele tatt finne tid til denne hobbyen?
- Jeg bodde i mørkerommet, var der absolutt hele tiden, erindrer han. Vi befinner oss i mørkerommet på Blindern, hvor Arnholm kopierte, kopierte og kopierte seg frem til nye løsninger og bedre resultater, mens han fikk kritisk veiledning av de andre som brukte lokalene. Han likte seg i mørket, men syntes utstyret på Blindern var elendig. Han meldte seg inn i Oslo Kamera Klubb en gang midt på 50-tallet, og det hele ble et hakk mer seriøst.
- Oslo Kamera Klubb bidro til at jeg skjerpet meg på mørkeromsarbeidet og kopieringen, sier han.
Han var i 20-årene, student, med gradvis økende erfaring. Men det startet ikke her. I følge Arnholm var han 9 år gammel da han startet leken med et gammelt bokskamera, hvor gjerne familie og venner var målet og stoler eller bord fungerte som stativ. Eksperimentet startet med andre ord svært tidlig.
Det skulle by på en svært interessant ferd for Arnholm, som jobbet seg gjennom utallige eksponeringer av både mennesker, dyr, insekter og det endeløse landskapet. Kameraet har vært, og er, med uansett. Det har resultert i en rekke interessante fotografier og prosjekter. Som for eksempel serien Slektninger og portrettet Ekteparet, som er skapt gjennom teknikken fotografikk.
- Det er en teknikk som var mye brukt på 50- og 60-tallet, og som fremstilles ved å endre gråskalaen i bildet gjennom mørkeromsarbeid, forteller han. For øvrig en teknikk som var mye brukt i blant annet plakatkunst.
Det er lenge siden jeg laget disse bildene, og jeg har forsøkt det samme eksperimentet gjennom digital behandling i for eksempel Photoshop, uten samme hell. Der mangler filmens korn og karakter, sier han. Men nettopp overgangen til det digitale har vært viktig for Arnholm.
Jeg er glad jeg har vært gjennom mørkeromstiden, og all eksperimenteringen. Bare forholdet til tiden og nøyaktigheten som kreves i et mørkerom er helt essensiell i en overgang til digital bildebehandling.
Det meste av arbeidet blir i dag utført digitalt. Han er tilfreds med hva det digitale kan tilby, sammenliknet med det gode gamle.
Utviklingen har gått veldig langt, faktisk så langt at den så smått begynner å stagnere. Du ser det på prisene, hvor de billige kameraene er tilnærmet like gode som de dyre, mener han. Det virker som han har rett. For når Canon introduserer en ny 5D så er det videofunksjonen som er samtaleemnet. Slik har det ikke vært tidligere, da bildebrikken, megapiksler eller fullformat har vært det som vipper den ene eller andre veien. Igjen bringer det samtalen over på en negativ konsekvens. Arnholm irriterer seg nemlig veldig over nettopp denne overtilgjengeligheten av superkameraer til spottpris. Ikke fordi han ønsker å bruke masse penger, men fordi det inviterer alt for mange til å leke fotograf.
Du ser det på bildekritikken på for eksempel foto.nos sider, sier han, og antyder et savn av gode bilder produsert av de mange fotoentusiastene rundt om.
Bildekritikken følges ikke opp og det er ingen terskel, noe som gjør den helt uinteressant. Her må det settes krav, oppmuntrer han med alvorlig mine. Denne formaningen retter han like gjerne til alle nåværende og vordende fotografer.
Vær nøye med å lære grunnprinsippene teknisk, og gidd å prøve og feile, for uten å eksperimentere kommer man absolutt ingen vei, understreker han.
- Vær kritisk, til alt.
Arnholm har ikke spist på en stund. Praten går i ett nemlig. En liten pause oppstår mens han tar noen biter til av den uvanlig store salaten. Jeg spør han om han kan beskrive seg selv som fotograf. En lengre tenkepause oppstår.
- Si det.
- Jeg er definitivt ingen yrkesfotograf, og har aldri vært det. Men jeg er heller ingen hobbyfotograf. Akkurat nå er fotografering alt jeg driver med, sier han, og forteller velvillig om oppdrag som stillbildefotograf på hans 16 år gamle barnebarns hjemmesnekrede filmsett, eller dokumentasjonen av hans 13 år gamle barnebarns modellflyproduksjon.
- Mye av det jeg driver med innen foto i dag knyttes direkte opp mot min enorme naturinteresse.
Også her er engasjementet stort, og Arnholm nyter godt sin posisjon som formann i BioFotos lokallag på Østlandet.
- Jeg reiser en god del rundt, og viser bildene mine, enten det er i fotoklubbene, eller BioFotos lokalavdelinger. Det er noe jeg er interessert i.
I det hele tatt har Arnholm vært en del rundt, og særlig i kaldere strøk. Antarktis og ikke minst Svalbard har hatt flere besøk av en fotograferende herremann. Og ikke minst Østensjøvannet, hvor det yrende fuglelivet er mål for et tusentalls eksponeringer av fugler i ymse varianter av aktivitet. Han tygger litt igjen.
- Men en ting som kan sies om meg er at jeg er grundig. Ja, jeg har interesse for godt arbeid, sier han med overbevisning.
Å kombinere grundig, godt arbeid med kreativ eksperimentering er kjernen til noe spesielt, sier han. Og det skinner gjennom. Ta for eksempel hans fotografier av insekter. Alle har kanskje fotografert insekter en og annen gang, en veps på et blad, en marihøne som flyr foran nesen. Men er det noen som har satt seg nevneverdig inn i hvordan for eksempel øyenstikkere opptrer i flukt?
- En gang brukte jeg cirka en måned på å eksperimentere med øyenstikkere, hvor jeg forsket, diskuterte teknikker og analyserte hver eneste eksponering, inntil sluttresultatet var på plass.
Da antar man også at han var tilfreds med sluttresultatet. Så er det kanskje også denne type arbeid som kreves for å gjøre for eksempel insektsfotografering til noe spennende, for man lærer ufattelig mye om det man tar bilder av.
Og det er en lærd mann som taler, det er det ingen tvil om. Han har levd lenge og opplevd mye. Men han stanser aldri, og er like aktiv i dag som alltid, også som nettverksbygger.
- De fleste jeg kjenner i dag har jeg møtt gjennom fotografiet. Både som kursholder, gjennom engasjementet i BioFoto og i et hav av andre sammenhenger har jeg truffet mennesker. Dette bærer selvsagt frukter, vedkjenner han.
Han har også deltatt i konkurranser i inn- og utland, i land som Brasil, Belgia, India, Frankrike og vunnet både heder og ære. Og på 70- og 80-tallet samarbeidet han med et argentinsk grafisk tidskrift om den visuelle utformingen. Alt dette som amatørfotograf.
Snart er han 80.
- Jeg har feiret allerede. Det var et realt lurendreieri, hvor familie og venner overrasket. Jeg fikk beskjed om å sette av dagen til fotografering, og ladet opp batterier, pakket ned 3 kamerahus, ymse objektiver og en haug med utstyr. Innenfor dørene stod derimot 10 mennesker med hatt, champagne og bursdagssang.
- Noen fortalte meg at fjeset mitt var penger verdt, ler han.
- Og visstnok var dette planlagt siden mai, så mange har de holdt tett.
Han er ved godt mot, selv så nære det store tallet.
- Man merker vel at man blir mindre sprek, men jeg er svært aktiv.
Og så lenge jeg lever vil jeg gjøre mitt beste, akkurat det holder meg ved like, smiler han.
Akkurat det tviler jeg ikke på et sekund.
Carsten Arnholm
Kjell Sigurd Strandenæs
Carsten Arnholm
Carsten Arnholm
Carsten Arnholm
Carsten Arnholm
Carsten Arnholm
Carsten Arnholm
Carsten Arnholm
Carsten Arnholm
