Hans Jørgen Brun

Hans Jørgen Brun har også markert seg ute i den store verda, og det er berre få norske fotografar forunt. I internasjonale fagtidsskrift vert han bl.a. samanlikna med Arnold Newman og Yousuf Karsh. Sjølv har han i sine unge dagar arbeidd hos førstnemnde i New York, og vedgår at han nok er inspirert av Newman i sitt arbeide.

I fotografen sitt galleri i underetasjen i Neumanngate går praten livleg om foto, fotograffaget, kultur og ukultur, men også om nye prosjekt han har på gang. I bakgrunnen får eg auge på eit portrett av ein mørkhuda mann som umiddelbart fangar interessa - rett og slett fordi det er så intenst.

"Jeg har tatt på meg å portrettere alle som er blitt tildelt raftoprisen" seier han og viser meg portrettet av Sidi Mohamed Daddach – fridomskjempar for saharawiane som er urfolket i Vest-Sahara. Daddach sat 24 år i Marokkanske fengsel – 14 av desse på dødscelle.

Et menneske som har gjennomgått så mye, portretterer en med ærbødighet og respekt, seier han, og fortel at han i slike tilfelle forsøkjer å finna ut mest mogleg om personen sin bakgrunn og livshistorie før han går i gang med fotograferinga.

- Kva er det ved raftoprisen som opptek deg?

- Det at noen engasjerer seg så sterkt for andre mennesker gjør inntrykk på meg, seier han med glød i augo. Hans Jørgen Brun tek ein slurk av kaffekruset før han fortset:

- Fotografen må ha ærbødighet til det han holder på med, og dette må gjenspeiles i de bildene han lager. Mange av de jeg har portrettert for raftoprisen har kommet inn i studioet med samme stolthet som en konfirmant. Da er det fotografens oppgave å fange opp disse følelsene!

- Kva rolle spelar fotografiet i det moderne samfunnet?

- I Norge har fotografi dessverre en altfor lav status, hevdar Brun, og illustrerer med symptomatiske kommentarar frå norske og utanlandske besøkjande i galleriet:

"Beautiful work" høyrer han ofte frå utanlandske besøkjande. Den norske varianten lyder: "Kule bilder".

Norge er et lite land – styrt av media – og med unisone meninger om det meste."
Brun hevdar at vi er påfallande begeistra for alt som er målbart i kroner, kilo og meter. Sport er eit godt døme på dette. Kunst og kultur derimot, er ikkje målbart, og av den grunn lite påakta.

- Vi er også altfor opptatt av teknologi og dippedutter, og glemmer at det ikke er kameraet som lager de gode bildene, seier han.

- Kor viktig er teknikk og estetikk når du fotograferer?

- Teknikk er grunnleggende kunnskap om selve håndtverket i faget og ikke minst evnen til å omsette denne kunnskapen i praksis. Estetikk kan lett overdrives, men jeg mener at for eksempel forskjønning av en modell er tillatt så lenge det gjøres med overbevisning. Estetikk er et vidt begrep. Et eksempel er Alfred Stieglitz som bl.a. syntes at hans kones hender var usedvanlig vakre, og fotograferte dette motivet flittig. Et av disse bildene ble forøvrig solgt for den rekordhøye sum av 398.500 dollar på Christie’s i 1993.

- Kva med det personlege uttrykket?

- I gamle dager måtte hoffmaleren portrettere kongen og hans familie på en mest mulig flatterende måte. Resultatet ble ofte forskjønnelse og mangel på personlig uttrykk. Et godt portrett kan være både vakkert og personlig etter min mening.

Brun er ustoppeleg i sitt engasjement og fortel vidare:

- Følelser og engasjement er også viktig for en fotograf, men det betyr ikke at en kan ta lett på teknikken. Her vil jeg sitere dansepedagogen Martha Graham som sier følgende: "Når jeg ser en danser med perfekt teknisk utførelse men uten følelse, er det forferdelig. Men når jeg ser en danser uten teknikk men med mye følelser, er det enda verre!

- Hva vil du med bildene dine?

Hans Jørgen Brun er tydleg i sin tale: Mange norske fotografar har ikkje definert si eiga rolle. Dei knipsar i veg utan å spørja seg sjølv kva dei eigentleg vil med bilda sine. Brun oppmodar til å leggja lista høgare heile tida, og ikkje berre vera tilfreds med det ein har prestert dei siste åra.

- Altfor mange er opptatt av å tjene penger og å bruke kunden som "modell". Denne holdningen skader ikke bare fotograffaget, men bidrar også til et forflatet syn på fotografiet som noe viktig for samfunnet, seier Brun som har meir på hjartet i denne samanhengen:

- NFF er altfor likegyldig til fotografens rolle og til en foredling av faget. Den samme likegyldigheten finner vi hos de myndigheter som har ansvar for å lage opplæringsplaner for fotografyrket. Her svikter det fullstendig hos fylkeskommunene som er mer oppatt av statistikk og masseproduksjon enn kvalitet og faglig innhold. Jeg har bl.a. etterlyst et konkret innhold som skal sette fotografene i stand til å møte hverdagen den dagen de skal starte for seg selv. Dagens opplæringsplan er skandaløst dårlig, og vitner om mangel på faglig innsikt og forståelse av fotografyrket. Hvor blir det forresten av alle de nyutdannete fotografene? Det finnes jo ingen statistikk på dette.

Fotograf Brun fortel at han i lang tid har forsøkt å få til ein dialog med fylkeskommunane om opplæringsplanen for fotografyrket, men utan hell. Han føler at han snakkar for døve øyrer, men har enno ikkje gitt opp forsøka på å koma med faglege innspel.

Det er mye tale om kvalitet i den offentlige debatten" seier han. "Ordet blir brukt i alle mulige sammenhenger: Kvalitetstid, kvalitetsinnhold, kvalitetssikring - ja til og med "kvalitet til lavpris"". Brun meiner imidlertid at vi gløymer å forklara kva vi forstår med begrepet "kvalitet". I dagens debatt er det gått inflasjon i uttrykket seier han, og altfor ofte vert det berre ein floskel eller brukt med altfor snevre referanserammer.

- Vurdering av kvalitet krever et sammenligningsgrunnlag, og da kommer man ikke utenom kunnskap og erfaring.

- Korleis starta fotografkarrieren for din eigen del?

- Interessen ble vel unnfanget på Steinerskolen der kunst og kultur ble gitt en mye større plass enn i den vanlige skolen. Jeg meldte meg på et fotokurs, og i mørkerommet ble jeg veldig fascinert over å se bildet komme til syne i fremkalleren. Senere ballet det bare på seg.

Han fortel også om eit intermezzo med fotball på Brann sitt A-lag der han bl.a. spelte med "Kniksen" - ei av legendene i norsk fotballhistorie. Bodø-Glimt har han også vore innom. I 1963 starta han i lære hos fotograf Reimers på Nesttun, og i 1971 opna han sitt første atelier.

Jeg hadde 18 kvadratmeter til disposisjon – inkludert resepsjon! Det var bokstavelig talt trange kår" I 1985 flytta han til sitt noverande atelier.

- Kva vil du seia er det mest gjevande i yrket ditt?

- Vekselvirkningen mellom det å treffe folk, samtalene jeg har med dem, og å uttrykke det jeg opplever hos dem gjennom fotograferingen og håndtverksarbeidet i mørkerommet. Like viktig er det å analysere bildet etterpå og å spørre seg selv om dette er det uttrykket en ønsker å formidle. Det er kanskje allsidigheten i alt dette som gjør det så fascinerende å være fotograf.

Digitalt: Nei takk!

Hans Jørgen Brun er ikkje den første til å hoppa på den digitale karusellen. Han meiner bestemt at han oppnår dei beste resultata med god gammaldags film og mørkeromsarbeid.
"Utskrifter fra digitale opptak er ikke i nærheten av det jeg oppnår med film og skikkelig håndtverk i mørkerommet" seier han og kjæler med forstørraren sin. Mørkerommet formeleg osar av mange og lange arbeidsøkter, for Brun er ikkje den som er tilfreds med den første eller andre kopien han lagar. I følge Paul Bernhard – ein tidlegare læresvein av Brun – kan det ofte gå med 10 kopiar før han er tilfreds.

"Alle fotografer bør ha lest og studert Ansel Adams" seier Brun. "Det handler om grunnleggende teknikk som er helt nødvendig for å oppnå et godt resultat både under fotograferingen og i mørkerommet etterpå"

Tidsskjemaet er forlengst sprengt, og mobilen min har vibrert ei stund no. Det er på tide å la fotografen få litt arbeidsro.

__________________________________

Hjemmesiden til Hans Jørgen Brun:
http://www.fotografbrun.no/