Pushwagner x 75

I syv år har Petter Mejlænder fotografert Pushwagner. Vi har intervjuet han om prosjektet.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen for dette prosjektet?

- Her er det er lag på lag av bakgrunner. På et vis begynte det med boken Livet sett fra Nimbus, som jeg skrev om Axel Jensen, Pushwagners gode venn og samarbeidspartner. Pushwagner var overbegeistret for den boken og tok kontakt for at jeg skulle skrive om ham også. Dette var mens han fortsatt var relativt ukjent, og det var vanskelig å forstå hva han pratet om. Jeg dro likevel hjem til ham og lyttet og noterte. Det ga mersmak, og etter hvert falt det naturlig å supplere med foto, blant annet fordi så mye av hans historie og personlighet kommer til uttrykk i hans fysiognomi og kroppsspråk. Nå er det blitt et biografiprosjekt og et fotoprosjekt, som supplerer hverandre.

Kan du fortelle litt om hvordan det har vært å jobbe med dette og hvordan du har jobbet?

- Fotograferingen har hele tiden supplert de mange samtalene og det tekstlige. Da jeg ble med ham rundt for å se hvor han hadde bodd og arbeidet og ble med på utstillingsåpninger, da ble det viktig å dokumentere både aktuelle og historiske livshendelser og hans mange følelsessvingninger hjemme i stua og ute. Den fotograferende journalisten i meg våknet også ganske raskt, for jeg solgte intervjuer og artikler om ham, og min bok Pushwagner kom ut i 2008, som den første boken om ham. Den er illustrert med flere av mine bilder.

- Men du tenker kanskje på hvordan det har vært å jobbe med ham som menneske? Da er svaret: Langt lettere som fotograf enn som forfatter. Likevel dekker det hele spekteret: Fra det pinefulle og håpløse, til det rene fotografiske fråtseriet. Han har jo fått betydelig tillit til meg fordi vi har jobbet så lenge og fortrolig sammen, og det jeg har skrevet har betydd mye for hans egen restituering. Denne relasjonen gjør at han også åpner seg når jeg fotograferer. Det er helt avgjørende, for jeg er ikke interessert i iscenesettelser, slik det lett blir når man jobber for en redaksjon. Jeg jakter på hans ekte personlighet, der det visuelle, det symbolske og det mentale smelter sammen til autentiske bildefortellinger, noe publikum kan medoppleve og bli berørt av ...

Hvordan vil du beskrive Pushwagner som person?

- Det er umulig å gi et entydig svar på det spørsmålet. Han er et sammensatt menneske med et intenst indre liv, både når det gjelder det visuelt skapende og når det gjelder det emosjonelle, enten det knytter seg til historiske hendelser eller dagens situasjon og arbeidet. Han er voldsomt dedikert og målrettet, men kan samtidig være ekstremt ustrukturert og forvirrende og flakse til alle kanter på en gang. Det er utrolig at denne fyren, som i offentlige sammenhenger kan være umulig å forstå og ekstremt rastløs, kan være så konsentrert og meditativ og tydelig i sitt arbeid. For meg er det mest interessant at det er en klar sammenheng mellom kunsten og det personlige. Det er slike forhold jeg forsøker å fange opp eller gi assosiasjoner til i mine foto.

Hvordan har det vært å fotografere han?

- Det har vært en sann berikelse, fordi han er så visuell og utfolder seg over et bredt register. Å fotografere ham blir derfor som, på den ene siden, å sveve med inn i et spennende og dramatisk landskap, og på den andre, som å gå på glødende kull: Blir man stående for lenge får man svi. For meg har det vært viktig å bli med på hans premisser, og ikke lede ham for mye, men bare føre ham dit hvor han faller på plass i noe som jeg, ut fra min kunnskap om ham, mener å se er ett av hans mange sanne jeg. Eksempler kan være da jeg ba ham stå midt i veibanen i Berlin for å markere hans seierslykke over mottakelsen på biennalen der: Da var han erobreren av Berlin ‒ Kongen.

- Det er en hårfin balanse, hvor jeg ikke må markere for mye av meg og heller ikke presse ham over i en klovnerolle, men gjenskape en sann indre stemning i det visuelle. Dessverre er det sanne i hans liv ofte forbundet med bunnløs fortvilelse og angst. Enkelte bilder har jeg av den grunn nesten ikke orket å se på i ettertid. Kanskje virker de ekstra sterkt på meg fordi jeg var der og opplevde det, og fordi det kan føles umoralsk å fotografere lidelse. Men det er jo han som vil det. Han vil vise seg frem. Han vil være ærlig, selv om han er en mester i å skjule seg også. Han er helt rå der. Enten det dreier seg om tekst eller foto.

- Han har gitt meg de gavene som gjorde det mulig å fange sterke fotografiske sannheter. Og jeg fryder meg hver gang jeg finner, eller i ettertid oppdager, de små detaljene som setter prikken over i-en, selv om det bare dreier seg om et hårstrå eller en hånd ‒ eller et blikk ‒ som tilfeldigvis får motivet til å falle på plass slik at den magiske helhetsopplevelse forløses. Heldigvis er det mye av et barn og en ustyrlig gutt i Pushwagner, så det kan bli mye moro også. Man må bare være våken og gripe fuglen i flukten, for øyeblikket etter er han borte vekk.

Hva har din målsetting vært med prosjektet?

- Målsettingen har vokst frem og ligger i alt det jeg allerede har sagt. Hvis jeg skal forsøke å oppsummere, da dreier det seg om å fange kunstneren og mennesket visuelt, slik at publikum nå og i ettertid kan få en fornemmelse av hvordan han virkelig var, i maskespillet og utenfor, og at han hele tiden befant seg i sin følelsesladete motivverden: Det dreier seg om et spill mellom mange delpersonligheter og mange roller. Ikke bare mellom Pushwagner og Terje Brofos, som han jo egentlig heter.

Har du en morsom historie å fortelle fra fotograferingen av Pushwagner?
- For meg er det ”morsomt” å oppleve Pushwagners grenseløse tillit til mitt arbeid. Det er morsomt å klare å lage noe som gjør at han kjenner seg igjen. Han kan være ekstremt kritisk, men når han omtaler noe som ”real life”, da er han virkelig fornøyd, og da smiler jeg og har det ”morsomt”. Da føler jeg stolthet, glede og takknemlighet. Det er min rus ‒ en slags stille lykke. Han er allergisk for dilldall og small talk, da freser han og stikker.

- Men du tenker kanskje på lattervekkende humor? Ja, det blir masse tøys og burleskerier med en fyr som Pushwagner, og mye ufrivillig humor, men faren for å snuble inn i det tragiske er alltid til stede. Jeg er ikke så glad for stresstøyset hans, selv om det kan utløse lattersalver hos publikum. Jeg liker bedre den sjarmerende barnlige stilen hans når han kopierer James Deans kroppsholdning for å være tøff, eller når han tar en piruett av ren lykke, eller hvis han løper og henter gardintrappen når jeg kommer, for lettere å kunne gi meg, som er høyere enn ham, en klem. Da smiler jeg ‒ noe som er langt bedre enn det som ofte fortoner seg som latterskrik.

Kan du fortelle litt om deg som fotograf?

- Jeg vet ikke om jeg er ”fotograf” … Jeg liker å fotografere og respektere folk, og opplever noen ganger at jeg får det til og kan glede mennesker på den måten ‒ liksom når jeg skriver. Det er følelsesstemninger som driver meg. Jeg tror jeg er på jakt etter det vakre ‒ ikke det forskjønnende: Det ”stygge” og tragiske kan være vakkert. Mye dreier seg om respekt, pluss komposisjon og stemning. Å fotografere er et stort ansvar og gir en stor frihet. Jeg liker ”stemning”, og er vel egentlig nokså sentimental. Å fotografere blir som å skape noe ”tungt” på en ”lett” måte, eller å trylle frem noe symbolsk med enkle og konkrete virkemidler. Det kan nærme seg det romantiske, fordi jeg etterstreber balanse og harmoni i komposisjonene.

- Når jeg tenker på det, så er det temmelig paradoksalt å fotografere: Du dreper noe levende, om du skjønner … eller ”fryser” noe som representerer bevegelse, liv og utvikling. Det burde være umulig. Men om man utfører denne brutaliteten med et vennlig smil, så lar det seg faktisk gjøre. Det er ubegripelig. Sånn har det kanskje vært for meg helt siden jeg ble besatt av fotografering i tenårene. Det sanselige blir liksom opphøyet gjennom fotografiet, enten jeg jobber frem bildet selv eller ser på andres motiver. Bagateller blir ”kunst”.

- Det er det samme med billedkunst, film og litteratur: Det blir større enn virkeligheten fordi det legger til en slags kulturell forklaring, et perspektiv og uttrykk, som øker det meningsbærende, som om helheten er noe mer enn komponentene og det ligger ”noe”, et magisk virkestoff under den visuelle overflaten. Å stanse tiden og se et meningsbærende øyeblikk er overveldende, og det kan bare skje hvis man maner det frem estetisk ...

- Det var kanskje ikke det svaret du ville ha? Vel, en annen måte å svare på måtte være at jeg har fotografert siden jeg kjøpte et Pentax Spotmatic speilreflekskamera som 17-åring og så gled jeg raskt over i fotojournalistikk. Jeg hadde en lang pause som radiojournalist, hvor jeg sikkert jobbet med de samme utfordringene: komposisjon, innlevelse, osv. De siste årene har jeg fått anledning til å jobbe med bokskriving og litt større dokumentariske prosjekter, som Arne Næss og Pushwagner. Mine bilder av Arne Næss er faktisk vist på utstillinger over hele landet, og har bidratt litt til å holde hans tanker og personlighet levende i folks erindring.

- Å få gitt ut en fotobok på et forlag (Magikon) er kanskje enda større etter som det representerer noe mer varig, liksom det var ekstremt å vise mine portretter av Pushwagner sammen med hans bilder hos Fineart på Tjuvholmen i høst. Den kombinasjonen tror jeg er unikt i norsk kunsthistorie.

- Ellers? Jeg fotograferer nesten bestandig. Det er en besettelse som trener blikket. Hvert eneste bilde er en øvelse på vei mot bedre bilder, kanskje selve Bildet ...

_____________________

Pushwagner x 75 er en bok som kan anbefales på det sterkeste av undertegnede. Sterke og energiske portretter som avslører små og store hemmeligheter er min korte karakteristikk. Det beste utsalgsstedet er nok Galleri Pushwagner på Tjuvholmen. Da får man en Pushwagner-utstilling på kjøpet.

Hjemmesiden til Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder
Petter Mejlænder -
Petter Mejlænder

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu