Det var stolte dager for nordisk politikk da den finske fredsmegleren Matti Ahtisaari mottok Nobels Fredspris for 2008. Den tilsynelatende beskjedne herren hadde hatt æren for store meglingssuksesser, blant annet i Kosovo og i Namibia. Slikt blir lagt merke til.
Det forholdsvis ferske Nobelsenteret ved Aker Brygge i Oslo har de siste 3 årene hatt for tradisjon og hylle fredsprisvinneren med en fotografisk utstilling, og dette ble sågar gjentatt også dette året. Mannen som fikk i oppgave og lage bildene var ingen ringere enn Jonas Bendiksen, som de siste par årene har blitt nasjonalt berømt for sin status som Magnum-fotograf, forøvrig den første her til lands.
Konseptet bak bildeserien er enkelt. Bendiksen opererer som en slags flue på veggen på travle dager i Ahtisaaris virke. Han er med på kontoret, på hotellene, balkongene, på flyreisene, seremonier, samtaler og så videre. Det hele fremføres med en klar reportasjestil som er visuelt enkel og handskes med. Det er aldri tvil om hvem vi har med å gjøre, og bildeserien gir et interessant og personlig bilde av en mann vi knapt vet hva heter. Mildheten i Ahtisaaris offentlige personlighet er spesiell, og de store printede fotografiene levner oss en sjelden sjanse til å komme innpå finnen, og faktisk se hvordan han tenker, føler og arbeider.
For det er en tenkende mann vi ser, og ikke en utagerende; enten han er på hotellbalkongen i Alexandria, leser avisen på flyet, eller holder hendene spent på ryggen. Det er en ro hos denne mannen som kommer sterkt frem i motivene og gir hele serien et behagelig preg.
Visuelt ligger denne typen dokumentarserier veldig tett opp mot reportasjeserier man er vant til å se i riksavisenes ulike Magasin-bilag. Det er et godt, variert utvalg av bilder som alle relaterer seg til den personen det handler om. Og serien som helhet innehar de kvalitetene som gjør at den ville passet i en slik kontekst. Men det er ikke noe mer heller. For det er ikke noe som er overveldende med disse bildene. Bruk av gode objektiver med pen dybdeuskarphet er varemerket i serien, et etter hvert tradisjonelt virkemiddel i reportasjesammenheng, og det virker. Men motivene lever i stor grad på hvem vi ser og settingen de tilhører. Innimellom er det gode utsnitt, og gode komposisjoner, men helhetlig blir det en anelse kjedelig.
Og når det er sagt manglet det også litt på produksjonsbiten. Printene, eller muligens filene det er printet fra, er til tider temmelig grumsete. Det kan skyldes problemer i printingen eller være intensjonelt, men det ser ikke spesielt bra ut og forstyrrer motivene til en viss grad.
Men det er en vel konstruert utstilling. Parallelt med fotografiene er en rekke figurer, designet av scenograf Christine Lohre og modellmaker Pernille Trøbråten, plassert rundt i lokalet. Inn blant fotografiene er det også inkludert presentasjoner av noen av Ahtisaaris mange meglerprosjekter de siste årene, med faktainformasjon, og utvalgte fotografier fra andre reportasjefotografer, som er skrevet og produsert av BBC journalist Lyse Doucet. Dette gir enda mer kunnskap om Ahtisaaris virke og karriere, og understreker også at dette handler om en megler og fredsprisvinner, og ikke en privatperson.
Så på tross av de negative merknadene er dette aldri uinteressant. Vi får et ærlig og reelt innblikk i en fredsprisvinners hverdag. Parallelt får vi et ærlig og redelig arbeid fra en ung og særdeles talentfull reportasjefotograf fra Norge og disse bildene saboterer ikke det sterke ryktet Bendiksen har opparbeidet seg.
Det forholdsvis ferske Nobelsenteret ved Aker Brygge i Oslo har de siste 3 årene hatt for tradisjon og hylle fredsprisvinneren med en fotografisk utstilling, og dette ble sågar gjentatt også dette året. Mannen som fikk i oppgave og lage bildene var ingen ringere enn Jonas Bendiksen, som de siste par årene har blitt nasjonalt berømt for sin status som Magnum-fotograf, forøvrig den første her til lands.
Konseptet bak bildeserien er enkelt. Bendiksen opererer som en slags flue på veggen på travle dager i Ahtisaaris virke. Han er med på kontoret, på hotellene, balkongene, på flyreisene, seremonier, samtaler og så videre. Det hele fremføres med en klar reportasjestil som er visuelt enkel og handskes med. Det er aldri tvil om hvem vi har med å gjøre, og bildeserien gir et interessant og personlig bilde av en mann vi knapt vet hva heter. Mildheten i Ahtisaaris offentlige personlighet er spesiell, og de store printede fotografiene levner oss en sjelden sjanse til å komme innpå finnen, og faktisk se hvordan han tenker, føler og arbeider.
For det er en tenkende mann vi ser, og ikke en utagerende; enten han er på hotellbalkongen i Alexandria, leser avisen på flyet, eller holder hendene spent på ryggen. Det er en ro hos denne mannen som kommer sterkt frem i motivene og gir hele serien et behagelig preg.
Visuelt ligger denne typen dokumentarserier veldig tett opp mot reportasjeserier man er vant til å se i riksavisenes ulike Magasin-bilag. Det er et godt, variert utvalg av bilder som alle relaterer seg til den personen det handler om. Og serien som helhet innehar de kvalitetene som gjør at den ville passet i en slik kontekst. Men det er ikke noe mer heller. For det er ikke noe som er overveldende med disse bildene. Bruk av gode objektiver med pen dybdeuskarphet er varemerket i serien, et etter hvert tradisjonelt virkemiddel i reportasjesammenheng, og det virker. Men motivene lever i stor grad på hvem vi ser og settingen de tilhører. Innimellom er det gode utsnitt, og gode komposisjoner, men helhetlig blir det en anelse kjedelig.
Og når det er sagt manglet det også litt på produksjonsbiten. Printene, eller muligens filene det er printet fra, er til tider temmelig grumsete. Det kan skyldes problemer i printingen eller være intensjonelt, men det ser ikke spesielt bra ut og forstyrrer motivene til en viss grad.
Men det er en vel konstruert utstilling. Parallelt med fotografiene er en rekke figurer, designet av scenograf Christine Lohre og modellmaker Pernille Trøbråten, plassert rundt i lokalet. Inn blant fotografiene er det også inkludert presentasjoner av noen av Ahtisaaris mange meglerprosjekter de siste årene, med faktainformasjon, og utvalgte fotografier fra andre reportasjefotografer, som er skrevet og produsert av BBC journalist Lyse Doucet. Dette gir enda mer kunnskap om Ahtisaaris virke og karriere, og understreker også at dette handler om en megler og fredsprisvinner, og ikke en privatperson.
Så på tross av de negative merknadene er dette aldri uinteressant. Vi får et ærlig og reelt innblikk i en fredsprisvinners hverdag. Parallelt får vi et ærlig og redelig arbeid fra en ung og særdeles talentfull reportasjefotograf fra Norge og disse bildene saboterer ikke det sterke ryktet Bendiksen har opparbeidet seg.
Jonas Bendiksen
Jonas Bendiksen
Jonas Bendiksen
Jonas Bendiksen
Jonas Bendiksen